Året 2023 er over

Året 2023 er over. Kanskje det bare var enda et år som gikk inn i tiden?

 

Jeg sitter nå i stua på hytta. Ute er det stille, snø overalt og frosten biter litt, cirka minus 14 grader. Det er første juledag. Det er vakkert å se ut. Snøen har lagt seg på grener og ute på den islagte Savalen sitter isfiskerne ved hullene sine og pilker. Inne på hytta er det fyr i peisen på stua og ovnen på kjøkkenet og varmen sprer seg. Musikk strømmer fra den nye JBL høyttaleren jeg fikk fra min kjære datter Unni Lise i går. Det er The Kinks som spiller Father Christmas og neste låt er All Day and All of the Nights. Snart går jeg over til Pink Floyd, om det blir Shine On You Crazy Diamond eller A Saucerful of Secret må jeg snart finne ut. I det siste har det vært den hemmelighetsfulle tallerkenen, for en fin musikk - friluftsinnspillingen i ruinene i Pompeii er spesiell.

 

Det er gått et år av livets kalender, ett år som har gitt og tatt. Det er lett å se på det som en gave å kunne fortsette et aktivt liv, både helsemessig og økonomisk. Det første er så klart en gave, men det siste er avkastning av en investering i pensjon og derfor en del av velferdssystemet, som nå trues på alle kanter. Forskjellene i samfunnet øker. De som har mer enn nok fra før får mer og de som har lite får mindre. Dette er politikk og ikke en naturlov. Vi kan endre politikken, men ikke naturlovene. Likevel er det slik at forsøkene å bryte naturlovene for å smøre grådigheten blir flere og flere, det handler også om politikk.

 

Det store prosjektet i 2023 var å organisere og gjennomføre et stort kulturløft i anledning av 100 årsjubileet til Islandsforeningen i Oslo. Der møtte jeg mange og flinke folk som samarbeidet om å gjøre Isdager23 (www.isdager.no) til et flott arrangement. Isdager fortsetter videre i 2024 med nye arrangement. Jeg vil for min del takke alle som stilte opp og gjorde en flott innsats. Et alt for tidlig og uventet dødsfall i familien min gjorde at jeg selv ikke kunne være til stede på de fleste av arrangementene. Det var leit, jeg hadde gledet meg veldig. 

 

Det var et stort tap å miste min svoger og gode venn, Hörður. Skipperen, grunderen og livsfilosofen forlot oss altfor tidlig. Vi delte både drømmer og planer og nå er bare drømmene igjen. De mange planene er i ferd med å gå over til å bli drømmer og minner.

I et kort minneord i begravelsesseremonien i Husavik på Nord-Island fikk jeg anledning til å mimre litt.
Det var ikke så sjelden at telefonen ringte - Hörður på tråden.

“Hva mener du om dette, Abbi”? Og så kom ofte et innlegg, av og til et omfattende innlegg, ideer eller noe Hörður tenkte på og problematiserte. “Du må lese dette - dette er helt fantastisk!" "Du må lytte!” Da var det ikke noe annet å gjøre enn å lese og lytte og ikke minst å mene noe. For Hörður var det viktig å mene noe. Av og til ble telefonsamtalene lange og krevende - alltid å svare og mene. Hele tiden et mål og oppgaven å finne veien til målet, om det var skogplanting eller sjøbankede trebåter, politikernes udugelighet eller fremtidsprosjekter - “hva mener du om dette?” "Hva tror du?”
Hörður var ikke aktiv på sosiale medier, men han hadde et stort nettverk som han kontaktet. Jeg pleide å si: “Hörður selv er et sosialt medium!”

 

Det er stille utenfor hytta, snøen ligger tett på grenene og skumringen kommer. Jeg legger et par vedskier på peisen. Jeg lar tanken vandre. Der jeg sitter på fjellet i Østerdalen er veien lang til Gaza, der det hver dag drepes mange hundre mennesker, kun fordi de er mennesker. Folkemordet i Gaza og i hele Palestina er grusomt og strider mot alt som kan strides mot, men fortsatt er det noen som mener Israel har en demokratisk rett til å drepe mennesker. Det i seg selv er grusomt!
Kriger har aldri løst noe som helst, men kun skaper død og ødeleggelser.


I 2023 ville min far ha blitt 100 år. På min mors 100 årsdag skrev jeg en artikkel om hennes og familiens liv. Dette ville jeg også gjøre for min far. I den anledning tenkte jeg på et par esker med diverse papirer og personlige ting som jeg tok med meg når vi tømte leiligheten deres i Siglufjörður. En liten artikkel ble til en større artikkel (på islandsk - med en kortversjon på norsk). I eskene fant jeg bl.a. en stor bunke med brev som far og mor skrev til hverandre før de møttes og etter at de møttes og før de egentlig var blitt kjærester og så når de vurderte sin fremtid som en familie. De bodde på hver sin kant av Island og brev var den eneste måten å kommunisere på. Takk til far for å ta vare på brevene, som beskriver på en enestående måte tidsånden og utviklingen av samfunnet i en av verdens største sildebyer, et samfunn i stor vekst og da selvsagt med folk som drømte store drømmer. Far var ung, 20 til 25 år, når han skrev brevene. Jeg ble bedre kjent med min far og forstår bedre mennesket som jeg bare kjente som en voksen mann. Det å bli bedre kjent med far var en fin opplevelse i 2023.

 

Jeg prøver å la stillheten på hytta sige inn, få vekk tanken om at det nye året ikke blir bedre, bare en fortsettelse av det gamle. Likevel, - jeg gleder meg til å ta fatt på det nye året, nye oppgaver og fortsatt samarbeid med mange flinke folk. Vi må stå på!


Et nyttårsforsett? Tja! Ta vare!



Tags 2023
Categories historie
Visninger: 179