Den 12 juli
ville min far blitt 100 år.
Artikkelen på islandsk - her er det også en del bilder.
I en artikkel her på islandsk.no, skrevet på islandsk, forteller jeg om min far.
I oppveksten var min far bare en far, en ganske snill, men også streng far. Som fleste andre barn kjente jeg ikke min far før han var blitt voksen mann og for barn trenger man ikke å være veldi gammel for å være godt voksen. Det var når jeg begynte å grave i papirene, brevene og dokumentene som far etterlot seg at jeg ble kjent med den unge mannen som ble min voksne far.
Jeg visste en del og ante mye, og når jeg leste brevene som han og min mor skrev til hverandre, før de flyttet sammen og sluttet å skrive brev, fikk jeg innsyn i det livet som formet ham og gjorde til det fine mennesket han var og som vi kjente.
Et av dokumentene var en kladdebok. I den hadde far skrevet noen få sider om sin oppvekst. Han rakk ikke mer før han døde brått i mars 1998. Han hadde begynt å notere og skrive om oppveksten på det lille fiskeværet Súðavík på Vestfjordene. Der bodde familien i et lite hus, som de kalte Búðarnes. Det var far og hans tre søsken (Lúðvík, Ásgrímur og Sigríður) og foreldrene Albert Einarsson og Þórdís Magnúsdóttir. I det lille huset bodde også fars to bestefedre, som begge hadde mistet synet.
I kladdeboken skriver far at det ble hans oppgave å følge de to blinde bestefedrene og veilede når de hjalp til med forskjellige gjøremål utendørs. Familien hadde noen sauer og de trengte stell. Det var oppgaven til de gamle blinde. Innendørs satt de gjerne og skar tobakk. Det var fars oppgave å levere skåret tobakk til den lokale kjøpmann Jon, og så ta uskåret tobakk tilbake. Dette var så viktig gjøremål at det var det far nevnte først når han mintes livet på Búðarnes. Far hadde da ikke rukket å bli 10 år gammel.
Allerede som barn var far veldig glad i å lese og han var flittig bruker av biblioteket i samme lokalene som samfunnshuset og skolen. Når far var ca 10 år gammel flyttet familien til Dvergasteinn, en liten gård lenger inne i fjorden. Gården var så liten at den ikke kunne brødfø familien så bestefar Albert måtte fortsette som fisker på båter fra Súðavík. Han og ungene gikk til og fra arbeid og skole, en lang vei og i all slags vær. Far fortalte meg en gang da vi besøkte barndomstraktene at det hadde vært tungt å bære på alle bøkene som han lånte på biblioteket.
På Dvergasteinn fødtes de to siste barna, tvillingene Guðrún og Margrét. Da var sannsynligvis den eldste, Lúðvík, reist og Ásgrímur et par år senere.
Ambisjonene om å utdanne seg kunne far se langt etter. Det var for dyrt. Ásgrímur fikk dra på herredsskolen på Núpur i Dýrafjörður et par vintre. Etter det fikk han jobb som lærer på skolen i Súðavík, før han så dro til Siglufjörður der han fikk lærlingsplass hos gullsmeden. Den eldste broren dro til Hellissandur på Snæfellsnes, der han fikk jobb.
Når far ble ferdig på skolen fikk han brev fra Lúðvík på Hellissandur om at han kunne få plass som lærling hos skomaker Guðlaugur. Far flyttet til Hellissandur og fikk fire fine år som lærling og gode karakterer. For å fullføre sertifisering som skomaker måtte han ta eksamen i teoretiske fag og siden det ikke var en yrkesskole på Hellissandur reiste far til Siglufjörður der den andre broren bodde. Planen var å gå på yrkesskolen i Siglufjörður i tre måneder og dra videre for å finne seg jobb, men det ble i stedet hele livet. Han flyttet aldri fra Siglufjörður.
Min mor kommer fra Önundarfjörður, som også er en av Vestfjordene. Hun hadde reist hjemmefra for å jobbe og siden utdanne seg en vinter på Husmorskolen på Laugaland i Eyjafjörður. Utdanning fra en husmorskole ga fortrinn til å få jobb og våren etter skolen i 1944 dro mor til Siglufjörður til en sommerjobb på Gildaskálinn, en lokal kantina og restaurant.
Det var da at far og mor møttes for første gang, men de kjente hverandre godt. I mange år hadde de vært brevvenner, noe som startet i Ungdomsbevegelsen og fortsatte. Sommeren 1944 gikk og mor reiste bort til en jobb hun hadde fått i Garður, etlite fiskevær like ved Keflavik. Brevene fortsatte å gå i mellom de to, og nå var tonen blitt mer inderlig og intim. De skriver om hva som nå skjer med dem, skal de bo i Siglufjörður, eller skal far kanskje dra til Garður, eller til Reykjavík. Far er treg til å forlate Siglufjörður og det blir til mor kommer dit sommeren etter.
De er ikke enige om alt og selv om det går uker i mellom brev klarer de å diskutere relativt følsomme temaer. Far tar initiativ til å ringe mor på telefon. Det forgikk slik at far bestiller en samtale med mor som da skulle møte opp på telefonstasjonen til en avtalt tid. Stasjonen fikk ikke tak i mor så øvelsen måtte utsettes med et par dager. Far beskriver hvor nervøs han er, han tenker på alt han vil si på den tilmålte tiden han hadde bestilt og betalt for, og om han ikke rekker alt og så måtte mor også få tid til å si noe. Samtalen gikk bra, men far skriver i ettertid at det er mye bedre å skrive det man har å si en å si det i telefonen. Det ble ikke noen flere telefonsamtaler, men mange og noen lange brev. Mor lurer på om det ikke er best at de går ut med det offentlig, at de er et par. Far har skrevet i et tidligere brev at det allerede er snakk om det, arbeidskameratene snakker om at nå er Einar fanget. Men far vil at de tar seg tid, han mener at de ikke burde gifte seg før de har en bolig. Dette er alvorlige saker, de er unge og de planlegger en fremtid.
Temaene i brevene er personlige. Mange brev er skrevet i løpet av flere dager. Far skriver om kvelden etter en lang arbeidsdag. Han vet når skipet, som frakter posten, kommer og drar. Det kan gå mange dager og han skriver hver kveld. Han forteller om viktige møter han har vært på og om slagsmål på fest på lokalet og hvor forferdelig alkoholen er. Brennevinet tar vettet fra folk. Han stilte opp som en taler på et folkemøte om alkoholproblemer som foreninger i Siglufjörður sto sammen om å arrangere. For far var det viktig at alkoholen rammet arbeiderklassen sterkt og at avholdssaken var en del av klassekampen.
Siglufjörður vokste mye i årene før andre verdenskrig. Det var silda som skapte et økonomisk eventyr. Når far kom til Siglufjörður hadde tettstedet vokst fra drøye ett tusen i 1920 til nesten tre tusen i 1940. Om sommeren, i sildesesongen, kom mange tusen mennesker fra hele Island for å arbeide på salteriene og i fabrikkene i Siglufjörður. En stor del av Islands eksportinntekter kom fra sildeaktivitetene i Siglufjörður.
Det var viktig å kjempe for arbeidernes interesser når pengene løp løpsk i sildeeventyret. Far ble raskt aktivt medlem i Sosialistpartiet. Partiet hadd en sterk stilling i kommunen og var ofte det største partiet.
Det var mange som ville flytte til Siglufjörður, men det manglet boliger. Rundt 1935 bygget Arbeidernes bygningsforening en arbeiderbolig med 8 leiligheter. I 1946 satte Arbeidernes bygningsforening i gang med å bygge tre blokker, hver med 10 leiligheter. Far var aktivt medlem i foreningen. Dette var et stort tiltak. Boligene ble solgt til kostpris i en boligsameie.
Den 1. juni 1948 flyttet far og mor inn i en av kjellerleilighetene, en toroms, i en av de nye arbeiderboligene. Nå hadde de fått sin bolig og sitt hjem og de giftet seg den 20. juni 1948 og jeg fødtes i januar 1949, i soverommet hjemme. Jeg ble lagt i en potetkasse, som barneseng, i mangel av noe bedre, men det forteller kanskje at de to hadde ikke råd til noe bedre. Jeg har ikke lagt merke til at det har skadet meg å ha tilbrakt den første tiden i en potetkasse.
Far var en sosial person. Han var politisk aktiv og brydde seg om det meste. Han var leder, men mest en tjener. Han satte andres interesser først. Dette ble bemerket og satt pris på. Han var uselvisk og ble kritisert av oss andre i familien for å ikke ta større plass og i hvert fall ta posisjoner som han fortjente.
En av kameratene hans gjennom alle år i Siglufjörður skrev etter at far var borte:
“Jeg har ikke arbeidet lenger eller tettere sammen med noen enn Einar Albertsson, og jeg har ikke opplevd noen som har vært bedre til å samarbeide med, denne mannen var sjeldent rettskaffen, ordholden og altruistisk. De fleste har noen feil som gjør et samarbeid mindre givende. Men jeg fant aldri noen slik feil hos Einar. Gjennom mange tiår falt aldri en skygge på vårt samarbeid, i det minste på grunn av han.”
En større artikkel på islandsk er her:
Albert Einarsson
EMA 100
familien
Visninger: 62