Þessi greinarstúfur er ekki markviss - meira úr einu í annað, hugleiðingar og samanburður - þá og nú og þar og hér.

Artikkelen gir en forenklet fremstilling av CCS og to forskjellige prosjekter som jobber med karbonfangst og lagring. Det hadde vært interessant å gå i dybden og finne ut hvilke krefter det er som motiverer tiltakene. I Norge har myndighetene allerede bevilget store beløp til CCS. Det islandske prosjektet involverer mange internasjonale miljøer. At CCS i en nær fremtid blir en industri som genererer mye kapital til store konserner er ganske klart og at det i flere tilfeller dreier seg om konserner som har bidratt stort til å skape behovet for CCS.

Den videregående skolen på Island og i Norge er ganske forskjellige. I artikkelen forsøker jeg å forklare den islandske skolen. Det som karakteriserer den islandske videregående skolen er at mye ansvar er lagt til skolene og lærerne.

Isbreer og vulkaner, iskalde elver og varme kilder, åpent landskap, trange daler og fjorder, sandørkener og knallgrønne sletter. Det som vekker oppsikt hos de som setter sine bein på Island for første gang er det sterke fraværet av trær - skog. Til tross for det er Island forholdsvis grønt landskap. 

Island var ikke forberedt på kollapsen i oktober 2008 og det hjalp ikke at statsministeren ba Gud om å velsigne Island i en direktesendt fjernsynstale. Kriser er ikke naturfenomen. Kriser i naturen som ikke berører oss kalles ikke kriser, det er først når det berører oss at vi kaller det krise. Kriser følger av det vi gjør. Også denne gangen. Pågående krise sies å være spesiell siden den har utgangspunkt i en helseutfordring, en pandemi, som så påvirker alt annet. Det vil sikkert bli diskutert i etterkant om ikke man kunne ha unngått pandemien, bl.a. ved å bruke vitenskap for å vite mer og være bedre forberedt. Jeg har ikke studert kriser, men jeg har opplevd kriser på relativt nært hold.

Lenge var havet fritt for alle, det var ingen grenser for ferdsel eller utnyttelse av ressursene i havet. Båtenes størrelse og utrustning var den største begrensningen. Etter hvert som fiskefartøyene ble større og mer effektive vokste pågangen, mange arter ble utrydningstruet allerede i middelalderen. I dag er havet ikke lenger fritt, mare liberum er historie. I artiklene skriver vi med bakgrunn i det nordlige Atlanterhavet, særlig Island og Norge. Dette er to land der fiskeriene har spilt en stor rolle fram til dags dato. Interessene til lokalsamfunn langs norske kysten er truet.

Artikkelen handler om Nord-Atlanteren og Island og Norge. Vi går tilbake i tid for å trekke opp et bilde av utnyttelsen av havet og hvordan overbeskatning ble til allerede i middelalderen. Dette er den første av fire artikler som handler om havet. Artikkelen handler om det frie grenseløse havet - mare liberum -  det som var for alle men er nå underlagt markedskreftene og det kapitalistiske spillet. Havets ressurser er i utgangspunktet en fornybar ressurs som må forvaltes og beskyttes. Det er mange i gjennom historien som har bygget sitt eksistensgrunnlag på havets ressurser, både fiskerbønder, lokalsamfunn, og hele nasjoner. Dette er i ferd med å bli borte, havets ressurser er ikke lenger noe folk har fri rett til å utnytte. Den retten er nå i hendene på de som har makt og midler.

Norge sto i spissen for kampen om å utvide fiskerigrensen. Norge gikk ikke med på 3 nautisk mil, men ville heller ha grensen på en sjømil (en gammel måleenhet til sjøs), som er omtrent 4 nautiske mil. Dommen i Den internasjonale domstolen i 1951 hadde mye å si for utviklingen av territorialgrense og fiskerigrense og senere økonomiske soner. For Island var dommen viktig siden den slo fast at 4 nautiske mil ut fra grunnlinje ikke var folkerettsstridig. Derfor kunne islandske myndigheter utvide fra 3 til 4 nautiske mil med en referanse til domstolens resultat. Siden domstolen ikke handlet om Island og Islands territorium, men Norges, og saken dreide seg om forholdet mellom Norge og Storbritannia, måtte Island forvente at Storbritannia og flere land ville protestere og mene at det Island gjorde ikke hadde rettslig grunnlag.

Nord-Atlanteren har vært og er et av verdens største matfat. Det er opp til land som Norge, Island, Færøyene, Grønland og Russland å forvalte fiskeriene i hele Nord-Atlanteren. Dette er et enormt ansvar. Hvis disse landene fikk til et forpliktende og utstrakt samarbeid så ville de sammen sitte på en fornybar ressurs av uante dimensjoner. Dette er for stort til at det kan overlates til de enkelte landene, eller til fiskerikonserner som tenker maksimal fortjeneste og økonomisk vekst. Der er dit vi er på vei nå. Vi ser at myndighetene i landene er ofte mer opptatt av å tenke på seg selv enn å samarbeide om en fornuftig og bærekraftig utnyttelse. Eksempler på dette er både sild og makrell, men også mange andre fiskearter. 

Island har gjennomgått en strukturendring i fiskeriene. Det begynte med etableringen av kvotesystemet i 1984 og endringene i lovverket i 1990, som la til rette for handel med fiskekvoter. Fiskekvotene er i utgangspunktet tildelt rederiene uten vederlag, altså rederiene får kvoten gratis. Tildelingsprinsippet bygget på erfaring, et fartøy fikk tildelt kvote i samsvar med hvor mye det hadde levert. Det ble operert med to systemer (noe forskjellige utformet etter perioder), et med faste kvoter (beregnet som en prosentandel av den totale kvoten) og et uten fast kvote med tillatelser til å fiske etter forskjellige regler, antall dager, i perioder og med ulike redskaper. Det var mulig å flytte seg i mellom systemene, men systemet uten fast kvote var ikke lukrativt for store båter. Mange eiere av småbåter solgte kvoten og startet opp i det andre systemet, uten fast kvote,