Vegabréf eller pass - Del 3

 

Fra “gamli sáttmáli” til suverenitet

 

Selvstendighetskampen på 1800 tallet hadde språket og kulturen som fundament. 

 

Island under fremmed kongemakt
Den franske revolusjonen 1789-1799 sendte bølger om en ny tid til andre land, også til Norden. Opplysningstiden skapte grobunn for nye ideer og vekket en drøm hos undertrykt folk om selvstendighet. Islendingene hadde fra 1262 vært underlagt den norske og danske kongemakten. “Den gamle avtalen” som de islandske høvdingene og kong Håkon Håkonsson i Norge inngikk i 1262 avsluttet formelt en epoke i Islands historie, Þjóðveldið var saga blott. I praksis betydde dette ikke så mye for islendingene, det var høvdingene og biskopene som bestemte uansett og de var kongens menn. 1300 tallet er ofte kalt “Det norske århundret” siden kontakten med norge ble stor og norsk innflytelse økte. Med Kalmarunionen ble kongemakta flyttet fra Norge til Danmark og kontakten mellom Island og Norge ble mindre og til slutt nærmest ingen etter ca 1430. Kalmarunionen ble oppløst 1523 og Norge og Island ble underlagt den danske kongemakten. Reformasjonen ble innført i Danmark og dermed også i Norge og på Island i 1536. Det gikk ikke så lett å innføre reformismen på Island, men det skjedde i etapper og til slutt ble den siste katolske biskopen, Jón Arason, sammen med hans to sønner, halshugget den 7. november 1550. Det er denne datoen man bruker for å markere overgangen mellom katolisismen og protestantismen. Det er også interessant å merke seg at denne overgangen skjedde med maktmisbruk - først arresterte danske myndigheter den katolske biskopen Ögmundur Palsson i Skalholt i 1541 og tok med til Danmark, senere, i 1550, ble biskop Jón Arason og hans to sønner drept. Overgangen fra den gamle Åsatroen til den nye troen på kvitekrist skjedde fredelig på Island, med demokratisk votering på Alltinget i år 1000. 

Jón Arason biskop
Jón Arason biskop

 

Overgangen fra åsatro til kristendom på Island skjedde formelt med et vedtak på Alltinget i år 1000. Overgangen fra katolismen til protestantismen skjedde med bruk av makt der den siste katolske biskopen ble halshugget i 1550.


Denne historien forteller oss at ettersom kongedømmet fikk større makt på Island økte undertrykkelsen på alle områder. Island ble i praksis en dansk koloni. På slutten av 1700 tallet var Island i så dårlig forfatning at kanselliet i København vurderte å tvangsflytte islendingene til Danmark og mulig også til Finnmark. Tidligere på 1700 tallet var det snakk om å flytte islendinger til Grønland og til de danske koloniene i Vestindia. Island var på mange måter et “problem” for danskene. 

For Island var 1600 og 1700 tallet en evig mørketid, dårlig vær i lange perioder, svikt i gressvekst førte til at matmangel. De små fiskebåtene kunne ikke dra ut på fiskefeltene, havis drev inn på fjordene. Sommeren 1783 startet et av jordklodens største vulkanutbrudd i historisk tid, i vulkanen Laki på Sør-Island. Giftige gasser og aske ble spredt over store deler av landet. Rundt 10 tusen islendinger døde som følge av hungersnød etter utbruddet. I 1780 var islendingene ca 50 tusen og i 1790 var antallet nede i 40 tusen. 75 prosent av bufe på Island døde som følge av giftige gasser og mangel på fôr. Det tok mer enn 40 år før Island hadde tatt igjen antall innbyggere fra før uårene 1780-1790. 

 

Opplysningstidens idealer fant dårlig grobunn på Island

Det var ikke lett å finne opplysningstidens idealer plass på Island. Det var for lite å ta av. Man forsøkte å modernisere landbruket for å skaffe eksportvarer, særlig ull. Fiske var bundet til gårdsbruk og for det meste drevet på små båter som fisket tett opp til kysten. Noen hadde større båter og fanget hai som ga mye tran, haiolje, som var den beste oljen til belysning. 1751 ble de såkalte Innretningene etablert: Dette var det første forsøket på å starte industri på Island. Danske myndigheter bevilget betydelige midler til et selskap som skulle danne et grunnlag for industrialisering på mange områder. Selskapet fikk en bra oppstart, men etterhvert ble aktivitetene mindre og konsentrert rundt bearbeidelse av ull og foredling av svovel eller brennstein til eksport. Alle aktiviteter hadde opphørt i 1803. Dette forsøket ga likevel mersmak og inspirasjon, men Island var for lite og for dårlig utviklet for en så stor satsing.
Opplysningstiden hadde likevel satt sine spor og gitt håp om noe nytt, særlig blant islendinger i København. Når så tankene fra den franske revolusjonen og romantikken begynte å modne blant islendingene, satte det i sving mange aktiviteter som bygget opp under drømmen om en egen nasjon, egen kultur og eget språk. 

 

Den islandske litterære foreningen 

I 1816 ble “Hið íslenska bókmenntafélag” grunnlagt i København. Foreningen er på mange måter enestående. Den eksisterer fortsatt og vært aktiv helt siden grunnleggelsen og den markerte et vendepunkt i holdningen til det islandske språket som et fullverdig språk. Den litterære foreningen begynte fra sitt første år med å gi ut tidsskrifter og bøker. I 1827 startet foreningen å gi ut tidsskriftet Skírnir, som fortsatt kommer og er Nordens eldste tidsskrift. 
“Hið íslenska bókmenntafélag” så på sin rolle som opplysende, nærmest som en nyhetsformidler, og som formidler av den islandske kulturarven. Dette gjorde foreningen ved å gi ut tidsskriftet Skírnir og sagalitteratur. Etterhvert ble Skírnir et litterært tidsskrift og i dag publiserer Skírnir essayer om litteratur, språk, historie, filosofi, samfunnsspørsmål, kunst, vitenskap og diverse folkeopplysning.

 

Etterhvert ble Skírnir et litterært tidsskrift og i dag publiserer Skírnir essayer om litteratur, språk, historie, filosofi, samfunnsspørsmål, kunst, vitenskap og diverse folkeopplysning.

 

Foreningens aktiviteter bidro sterkt til å legge grunnlaget for den selvstendighetskampen som begynte å ta form på første halvdel av 1800 tallet. Bevisstheten om et eget språk og kultur inspirerte folket til å søke selvstendighet. 

 

Parlament - Alltinget - i 900 år

Island hadde sitt eget parlament, Alltinget etablert i 930. I år 1800 beordret kongen at Alltinget skulle legges ned. Dette betraktet islendingene som et overgrep mot deres historiske rett som et folk. Alltinget var islendingenes og ikke kongens ifølge “den gamle avtalen” fra 1262. Kongens beordring måtte møtes med et krav om selvstendighet. I 1845 ble Alltinget gjenreist som et rådgivende ting. I mellomtiden hadde kampen for selvstendighet vokst og inntatt folk på Island. Det var likevel først og fremst islandske intellektuelle og kulturfolk i København som drev kampen. En av de viktigste personene i dette var Jón Sigurðsson.

Jón Sigurðsson blir ofte omtalt som president, Jón forseti, siden han var preses (forseti) i Den islandske litterære foreningen i mange år. Jón er blitt hedret på mange måter på Island, bl.a. avbildet på frimerker, pengesedler og statue av ham står midt i Reykjavik foran Alltinget. Når Island ble republikk i 1944 valgte Alltinget å gjøre fødselsdagen hans, 17. juni til Islands nasjonaldag.

Jón Sigurðsson
Jón Sigurðsson

Jón dro til København for å studere historie og ble etter hvert ansatt ved Den arnamagnæanske samlingen, altså håndskriftene. Han ble medlem i det gjenreiste Alltinget og i 1848 skrev og publiserte han en Betraktning til islendinger (Hugvekja til Íslendinga), en 24 siders artikkel der han argumenterte for at Island burde være et selvstendig land. I denne betraktningen begrunner Jón hvorfor det både er riktig og viktig at Island blir selvstendig nasjon. Han mener at den gamle avtalen fra 1262 og avtalen om kongens enevelde fra 1662 gikk ut på at Island var direkte under kongen og ikke en del av det norske og danske riket. Når kong Frederik VII innførte den danske grunnloven av 1849, som den første kongen etter at eneveldet falt, mente Jón Sigurðsson at det var en logisk konsekvens at Island ble fri fra både enevelde og kongens makt. Dette var utelukkende en sak som angikk islendingene og kongen. I 1851 innkalte danske myndigheter til et folkemøte i Reykjavik, etter at et stort antall islendinger hadde undertegnet et krav om suverenitet for Island. Møtet er en av de mest betydningsfulle hendelsene i selvstendighetskampen. Møtet som ble kalt þjóðfundur, dvs folketing ble innkalt i stedet for et ordinært møte i Alltinget. Det var representanter fra alle landets syssel, det var kongens representanter og det var kongens embetsmenn. Det viste seg at danskene ikke var villige til å lytte til kravet om suverenitet. Den danske kongens representant, greve Trampe, presenterte kongens forslag, som gikk ut på at Island skulle bli en del av det danske riket og der skulle gjelde samme lov og regler som i Danmark. Island skulle bli et amt og Alltinget skulle bli rådgivende forsamling og at Island skulle få 6 representanter på det Danske folketinget. Når forhandlinger ikke førte frem erklærte den danske greve Trampe at møtet ble hevet. De islandske representantene protesterte kraftig og Jón Sigurðsson sa: I kongens og folkets navn vil jeg protester mot denne saksgangen - da sto alle de islandske representantene opp og sa med en stemme Vér mótmælum allir (Vi protesterer alle!).

Vér mótmælum allir!


Disse tre ordene sitter fortsatt i den islandske folkesjelen, som et eksempel på standhaftighet mot kongens maktarroganse. I stedet for å inngå reelle forhandlinger om Islands status ble islendingene møtt med invitasjon om å gi fra seg suveren rett.

Islendingenes standpunkt:

* Alltinget skulle få lovgivende makt om Islands innenriks saker
* Statsråd skulle være i hendene på islandske ministre på Island
* En representant for Island skulle ha sete i den danske regjeringen i København

Danskenes standpunkt:

* Det danske Folketinget (grunnlagt 1849) setter felles lover for Island og Danmark
* Det islandske Alltinget skulle være rådgivende instans for islandske saker
* Seks representanter valgt av islendingene skulle ha sete på det danske Folketinget

Island har aldri avstått fra sin suverenitet
Island hadde aldri inngått avtale med danskene om at landet ble en del av det danske (før: det norske) riket. I 1262 ble "den gamle avtalen"; inngått mellom de islandske høvdingene (Island hadde ingen sentral statsmakt) og den norske kongen om kongefellesskap. Landene skulle ha en felles konge og Island skulle bli kongens skattland, altså islendingene skulle betale skatt til den norske kongen. Til gjengjeld skulle kongen respektere islandske lover, Alltinget skulle fortsette som før som landets øverste myndighet og kongen skulle sørge for at det gikk 6 skip til Island med forsyninger og tok islandske produkter med tilbake. Island fulgte siden med Norge inn i Kalmarunionen i 1397 og etter oppløsningen av Kalmar i 1523 ble Island med inn i unionen av Danmark og Norge, men fortsatt som skattland. I 1662 ble islendingene truet til å inngå avtalen om kongens enevelde. Når avtalen ble undertegnet i Kópavogur fortelles det om direkte trusler mot de islandske representantene. Avtalen ble aldri behandlet i Alltinget. Eneveldet ble innført på Island, som i Norge. De islandske representantene hevdet at det var direkte feil at islendingen skulle hylle den danske kongens enevelde, siden islandsk konge var kongen over Norge, som allerede hadde innført enevelde.

Islands riksvåpen
Islands riksvåpen: de fire "landvættir" skjoldholdere: Nord - ørnen, Øst - dragen, Sør - kjempen, Vest - oksen.

Etter folkemøtet i 1851 fortsatte kampen mot suverenitet med økt styrke. Island var på mange måter ikke i stand til å stille opp med en særlig stor styrke. Næringslivet var svakt og stor fattigdom og utbredt. Borgerskap var så å si ikke eksisterende og økonomien var til stor grad husholdningsøkonomi. Landbruket var akterutseilt, gammeldags, der stor del av hus og bygninger var laget av torv og stein. Fiske var lite organisert og etter at dekksbåter kom ble de fleste brukt til å fange hai på grunn av leveren, men fortsatt var haiolje verdifull eksportvare. Islendingen fisket ikke sild, som likevel fantes i store mengder like utenfor fjæresteinene. Ut på 1800 tallet kom nordmenn i stort antall for å fiske sild og det satte i gang en raskt utvikling på Island. For første gang fikk islendingene betalt i penger for arbeid. Det førte til at de kunne velge hvor de handlet.

Fra midten av 1800 tallet satte også nordmenn opp hvalkokerier på flere steder på Øst-Island og Vestfjordene. Disse stasjonene ble fraktet til Island og satt opp på kort tid. Selv om det var mest nordmenn som arbeidet på hvalkokeriene, fikk stadig flere islendinger også sin første kjennskap av noe som lignet industri. I tillegg brakte stasjonene mye kunnskap til Island, bl.a. innen håndverk og helse. Islandsk næringsliv var på full fart inn i en ny tid.

Et nytt norskt landnåm - hvalfangst og sildefiske - satte fart i økonomien på Island på siste delen av 1800 tallet

Selvstendighetskampen og språket

Selvstendighetskampen ble organisert som et løst nettverk av personer i København og på Island. Til å begynne med var det en voksende handelsstand som støttet kampen. Med stadig voksende norske aktiviteter i næringslivet ville islendingene heller handle med nordmennene enn å kanalisere handelen via Danmark. Gjenreisningen av Alltinget i 1845 skapte muligheter for islendingene til å diskutere, oppnå enighet eller kompromisser, og sette fram krav. Alltinget var på ny en sentral aktør. Det var langt fra enighet blant islendingene om kampen for selvstendighet. En liten men godt konsolidert elite ville fortsatt opprettholde forholdet til Danmark og til og med støttet kravet om at Island skulle bli en del av det danske riket. Blant de som ønsket selvstendighet ble mål og midler diskutert. Den største gruppen sirkulerte rundt Jón Sigurðsson, men var på ingen måte enige. I 1871 ble "Hið íslenska þjóðvinafélag" (Den islandske nasjonens vennskapsforening) etablert av 17 medlemmer av Alltinget. Denne foreningen arbeidet nærmest som et politisk parti og var meget aktivt de første årene og bidro til innholdet i den store feiringen av tusen års bosetning på Island i 1874. Etter det dabbet aktiviteten av og foreningen, som fortsatt eksisterer, fikk en rolle som et forlag.

Den viktigste motivasjonen for å holde oppe kampvilje og inspirasjon var å appellere til folkets bevissthet om det islandske språket og litteraturen, særlig sagaene.

På slutten av 1700 tallet startet en bevegelse for å rense det islandske språket. Det islandske språket var blitt både fordansket og danske ord dyttet mer og mer vekk islandske ord og begreper. Dette er forståelig siden den eneste måten, for islendinger å skaffe seg utdanning på, var å dra til Danmark. Tilbake på Island fortsatte man å bruke danske termer og vendinger fra dansk. Dette ville man gjøre noe med og i opplysningstidens ånd ble “Hið íslenska lærdómslistafélag” (Den islandske lærdoms kunstforening) etablert i København i 1779. Det var 12 islandske studenter i København som hadde satt seg for å bevare norrønt språk. Dette ville de oppnå ved at det ikke skulle brukes fremmedord, der man har ord fra før, og der man ikke har ord skal man lage nye ord. De nye ordene skal følge språkets regler og være lett å forstå. Men det er først ut på 1800 tallet at rensning av språket blir en stor sak.

Jónas Hallgrímsson
Jónas Hallgrímsson, en av Fjölnismen

Tidsskriftet Fjölnir (utkom 1835-1847) ble utgitt av de såkalte Fölnismenn, som var islandske studenter i København. Fjölnir fremmet romantikken i islandsk litteratur. Der ble diktene til poeten og naturviteren Jónas Hallgrímsson først publisert. Tidsskriftet ble også en inspirasjon for de som ønsket å rense språket og kjempe for Islandsk suverenitet. At litteratur på Island ble skrevet på et genuint og rent språk satte folket pris på. Litteratur ble nå oversatt til islandsk og bøker om vitenskap og teknikk fikk adgang til folk. Dansk og fordansket islandsk ble utryddet i administrasjonen. Det lettet folks adgang til myndighetene. 


Det koster å bære kulturarv på skuldrene 

En venn sa til meg: “Du, ville det ikke vært mye enklere for islendingene om de bare byttet til engelsk. De fleste unge på Island både lesere og skriver engelsk godt og det ville ikke ta lang tid for dette verdensspråket å sette seg. Dere ville da slippe å oversette all faglitteratur og massevis med dokumenter. Det koster mye å bære på denne arven fra gammel tid og dere kunne ha deres islandske språk og sagalitteraturen som en kulturarv, som et museeum.” 

Det er bare et svar på dette: Ja, det koster mindre, men språket og kulturen er ikke en ting med en prislapp, det er en del av oss. Vår president Vigdís Finnbogadóttir sa det så fint og ofte: “Om det islandske språket forsvinner så forsvinner den islandske nasjonen.”

 

Om det islandske språket forsvinner så forsvinner den islandske nasjonen. - Vigdís Finnbogadóttir Islands president

Vigdís Finnbogadóttir
Vigdís Finnbogadóttir, Islands president og forkjemper for de små språkene i verden

Island forvalter en kulturskatt, et språk som er et av få språk som fortsatt lever og utvikler seg etter tusen år, og en litteratur som ble skrevet på dette språket for 1000 år siden. Det er denne arven som bærer oppe den islandske nasjonen. Det er også denne arven som islendingene - i 2020 ca 360 tusen - bærer på sine skuldre. Dette er et viktig grunnlag for nasjonal selvstendighet.

Islandsk språk i dag er et bærekraftig språk. Det betyr at det både tar vare på sin egenart og fornyer seg. Språket klarer langt på vei å motstå domenetap til andre språk, f.eks. engelsk.

Det koster både innsats og vilje å bevare et språk og islandsk er ikke et enkelt og lett språk å ta vare på. Her er noen eksempler som viser dette.

I islandsk må vi huske at tallord fra en til fire har ulike former etter kjønn. Nå vi snakker om tre menn, kvinner og barn sier vi på islandsk: þrír menn, þrjár konur og þrjú börn. Eller om det er to. tveir menn, tvær konur og tvö börn

Alle fagord i grammatikk, matematikk og de fleste faglige akademiske disipliner finnes pð islandsk. Dette kalles ‘íðorð’, altså termer eller faguttrykk.

Nye ord

Det finnes noen regler eller metoder for å skape nye ord.

  • når det gjelder nye ord som har islandsk stamme. Da er det vanlig at disse ordene er transparente og gjenspeiler det ordet betegner.
    Eksempler på dette er: sjónvarp (TV, fjernsyn), útvarp (radio, kringkasting), hljóðvarp (radio, kringkasting), hlaðvarp (download, nedlastning), hreyfill (motor), ratsjá (radar), tölva (computer, datamaskin).
  • noen ganger har gamle ord fått en ny betydning. Disse ordene har enten helt falt ut av bruk eller blitt så sjeldne at det ikke er fare for misforståelse.
    Eksempler på dette er: sími (telefon), snælda (lydkassett), þulur (en som leser f.eks. nyheter på radio eller fjernsyn), þyrla (helikopter), álver (aluminiumsfabrikk), skjár (dataskjerm, fjernsynsskjerm). 
  •  noen nye ord er oversatte ord. De nye oversatte ordene er tilpasset den islandske grammatikken.
    Eksempler på dette er: mjólkurhristingur (milkshake), geimskip (romskip), lyklaborð (keyboard, tastatur), róttækur (radikal), samviska (samvittighet),samúð (medfølelse), andúð (antipati), jafnaðarmaður (sosialdemokrat).
  • Ord som er lagd av spesialister på f.eks. språksenteret.
    Eksempler på dette er: mótald (modem), ýridós (sprayflaske), skruna (scroll), hönnuður/hanna (designer/designe), berklar (tuberkulose). 
  • flere gamle ord som settes sammen til noe nytt. Eksempler på dette er: myndvarpi (projektor), myndband (video), plötusnúður (DJ, diskjockey), flatbaka (pizza), sjónauki (kikkert), smásjá (mikroskop), vélarhlíf (panser), veðurfræðingur (meteorolog), kransæðastífla (hjerteinfarkt). 
  • i noen tilfeller tas utenlandske ord inn i det islandske språket og tilpasses.
    Eksempler på dette er:
    trukkur (truck, lastebil), jeppi ( jeep), traktor (dráttarvél) (traktor), hamborgari (kjöthleifur í brauði) (hamburger), gírkassi (girkasse, gear), bremsa (hemill) (bremse), sjoppa (söluturn) (shop, kiosk), bíó (kvikmyndahús) (bio, kino), kommúnisti (sameignarsinni) (kommunist), kapítalisti (auðmagnssinni) (kapitalist), sósíalisti (félagshyggjumaður) (sosialist). 

Mange nye ord som angår dagliglivet, særlig innen ny teknologi, blir brukt side ved side, inntil ett ord, eller et par ord setter seg. Når biler begynte å kjøre på islandske veier lurte folk på hva dette nye vidunderet skulle hete på islandsk. Ord som ´sjálfrennireið´, en tilpasset oversettelse av `automobil` dukket opp men etter en stund festet ordet ´bifreið´ seg. Fólksbifreið, vörubifreið, fólksflutningabifreið, etc. I det daglige snakker man likevel om ´bíll´, et ord som inngår godt i islandsk språkdrakt. Fólksbíll, vörubíll, rútubíll, etc. Det var spesielt når telefonen kom til Island. Stolper ble slått ned og en lang tråd ble strukket mellom stolpene. Noen glupe personer med god oversikt over det norrøne språket kom på at der fantes det et ord som ikke lenger var i bruk, nemlig ordet ´sími´, som betyr og betydde akkurat det det var , en lang tråd. Ordet festet seg straks i språket og gikk inn i alle sammenhenger. I det moderne språket har vi ´farsími´ for mobiltelefon, ´ritsími´ for telegraf og ´símaskrá´ for telefonkatalog. Når sykdommen AIDS kom ble to ord brukt og gjør fortsatt, ‘alnæmi’ (tar alt, ingen motstand) og ‘eyðni’ (legger øde). Begge begreper forsøker å illustrere sykdommens karakter. 

 

Anekdote:
På 1960 tallet kom rockemusikken på full fart og ble allemannseie. Tekstene på engelsk og ungdommen brukte mye engelske ord, slanguttrykk. Den eldre generasjonen ante en fare for det islandske språket. Lærde personer skrev artikler i avisene og fikk god tid på radio hvor de oppmuntret de unge til å ta vare på språket.
På 1990 tallet kom datamaskinene på full fart og ble allemannseie. Dataspråket var stort sett engelsk og de unge kastet seg over engelske termer og uttrykk. Den eldre generasjonen ante en fare for språket. Lærde personer skrev artikler i avisene og de fikk god tid på radio og fjernsyn hvor de oppmuntret de unge til å ta vare på språket. 

Slik har det gått i bølger. De unge fra 1960 tallet som ble fascinert av de engelske rockesangene var på 1990 tallet blitt den eldre generasjonen som oppmuntret de unge til å ta vare på det islandske språket. 

Det er i møtet med andre språk at det islandske språket bygger opp og viser sin styrke. Om et språk ikke klarer å motstå påvirkning fra andre språk er det dømt til å gå under. Hvis det kun er en oppgave å ta vare på språket kan oppgaven fort bli redusert til et praktisk, økonomisk spørsmål. Når språket er en levende representant for en historisk kulturarv, en enestående litterær arv, blir praktiske og økonomiske grunner for lette. Det dreier seg om noe mer fundamentalt, nemlig eksistensen til det islandske folket. Det er dette Islands president Vigdís Finnbogadóttir aldri bli trett av å forkynne. 

 

 

 



Tags selvstendighetskampen
Categories språk og kultur
Visninger: 41