Hvilke politiske partier stiller til valg på Island? Har partiene på Island tilsvarende partier i Norge?
Flere av partiene har røtter tilbake til den tid Island ikke var selvstendig og samfunnet ganske forskjellig fra dagens samfunn. Selvstendighetspartiet fortsetter ikke kampen for landets selvstendighet fra Danmark slik som forløperne Konservative partiet og Liberale partiet gjorde før disse ble slått sammen i 1929. Framsóknarflokkurinn ble etablert Bondepartiet og uavhengige bønder slo seg sammen til et parti i 1916.
I denne artikkelen forsøker vi å gi oversikt over partiene på Island. Siden dette er et tema som kan være ganske komplisert, særlig historisk, velger vi å dele artikkelen i to – først en kortversjon for de som vil få umiddelbar oversikt og så en del som ta de lange linjene.
Først en kortversjon – situasjonen i dag.
En lengre versjon for de som er interessert i de lange linjene følger etter.
Den islandske regjeringen som gikk av, besto av tre partier – Venstre-Grønne, Selvstendighetspartiet (Høyre) og Fremskrittspartiet (senter), gikk fra hverandre i september. Sittende statsminister ba presidenten om å skrive ut nyvalg til Alltinget og innvilge avskjed for regjeringen. Presidenten besluttet at det skulle avholdes et valg den 30. november. Det er relativt kort varsel for partiene å forberede valg – samle nødvendig støtte til å stille lister, velge personer på lister med frist 31. oktober og så kjøre valgkamp. Det er lett å si at dette kan islendingene side det har vært hyppige Alltingsvalg de siste årene – 2007, 2009, 2013, 2016, 2017, 2021 og nå 2024 – bare to ganger har Alltinget sittet hele perioder på fire år – 2009-2013 og 2017-2021. I tillegg har det vært både kommunevalg og presidentvalg hvert fjerde år i perioden.
I Alltingsvalget 30. november stiller 10 partier med lister i alle valgkretser og et parti stiller kun i en av kretsene. Noen av partiene har en klar referanse til norske partier, men andre ikke. Vi drister oss til å gjengi referanse til norske partier der det er tydelig. Vi skriver partinavn på islandsk og har oversettelse til norsk i parentes. Det er viktig å nevne at noen partier har lignende navn som norske partier, men det betyr ikke at de representerer lignende politikk. Partiene er ordnet etter listebokstav:
(B) Framsóknarflokkurinn (Fremskrittspartiet, tilsvarer Senterpartiet),
(C) Viðreisn (Gjenreisning, tilsvarer på mange måter Venstre)
(D) Sjálfstæðisflokkurinn (Selvstendighetspartiet, tilsvarer Høyre)
(F) Flokkur fólksins (Folkets parti, har politiske mål fra flere retninger, noen vil si at dette er et populistisk parti)
(J) Sósíalistaflokkurinn (Sosialistpartiet, et relativt nytt parti, har representanter i Reykjavik bystyre, men ikke på Alltinget, tilsvarer Rødt)
(L) Lýðræðisflokkurinn (Demokratipartiet, en nytt parti, borgerlig)
(M) Miðflokkurinn (Senterpartiet, tilsvarer muligens mest FrP, men også Senterpartiet)
(P) Píratar (Piratpartiet, har ikke tilsvarende parti i Norge)
(S) Samfylkingin (Sosialdemokrater, tilsvarer Arbeiderpartiet)
(V) Vinstri hreyfingin – grænt framboð (Venstre bevegelsen – grønt alternativ, tilsvarer Sosialistisk venstreparti)
(Y) Ábyrg framtíð (Ansvarlig fremtid, et nytt parti som ikke kan plasseres i Norge - stiller kun i en valgkrets)
Det er klart at islendingen ikke skorter valgmuligheter den 30. november. Det er også klart at ikke alle de 12 partiene som stiller vil klare å få inn representanter. Valgkretsene på Island er 6 – tre på landsbygda, en som omkranser Reykjavik kommune og Reykjavik deles i to kretser, Reykjavik nord og Reykjavik sør.
Det sitter 63 representanter på Alltinget. Valgkretsene har forskjellig antall mandater: Sørvest har 12, Reykjavik nord 11 og Reykjavik sør 11, Sørkrets har 10, Nordøst a0 og Nordvest 9. Av disse 63 er 9 mandater til utjevning mellom partiene. Et samlet overskudd av stemmene bestemmer hvilke partier får utjevmningsmandater. Partier som ikke klarer sperregrensen på 5 prosent for hele landet får ikke utjevningsmandat, selv om partiet har fått mandat i en eller flere kretser.
Island har ikke tradisjon for mindretalls regjeringer, som betyr at partiene i Alltinget forhandler om et flertallsgrunnlag. Dersom samholdet i flertallet sprekker kan presidenten skrive ut et nytt valg (slik som nå) for å skape et bedre grunnlag for en ny flertalls regjering.
De lange linjene - historisk tilbakeblikk
Tradisjonelt snakker man om firepartiene på Island – fjórflokkurinn. Et politisk parti på Island bruker gjerne begrepet ‘flokkur’, som f.eks. Framsóknarflokkur eller Alþýðuflokkur. Det er noen unntak fra dette, når det brukes en betegnelse eller andre begreper.
De fire partiene, som gjennom tiden har preget politikken på Island er fra høyre til venstre, Sjálfstæðisflokkur, Framsóknarflokkur, Alþýðuflokkur og Alþýðubandalag. Av og til i kortere perioder har det oppstått partier eller valglister som har stilt til valg, noen kun i et eller få valgdistrikter og sjelden i flere valg. De fire partiene som er nevnt her lever videre, men ikke under samme navn.
Sjálfstæðisflokkur (Selvstendighetspartiet) tilsvarer Høyre i Norge, men har også omfavnet politikken til norske partier som Venstre og Fremskrittspartiet, partier som ikke eksisterte på Island.
Framsóknarflokkur (Fremskrittspartiet) tilsvarer Senterpartiet i Norge. Dette er det gamle bondepartiet som hadde sin oppslutning først og fremst på landsbygda og hadde et grunnlag Samvirkebevegelsen, som lenge var meget sterk, men gikk under tidlig på 1990 tallet.
Alþýðuflokkur (Folkepartiet) tilsvarer Arbeiderpartiet i Norge. Partiet fikk ikke samme oppslutning som sosialdemokratiske partier i mange andre land. Partiet konkurrerte med andre partier på venstre siden og ble utsatt for flere splittelser. Først Kommunistpartiet og så etter en splittelse i 1938, da utbrytere og Kommunistpartiet etablerte Sosialistpartiet. Igjen, på midtene av 1950 tallet, brøt en relativt stor gruppe med partiet og dannet Alþýðubandalagið (Folkealliansen), sammen med Sosialistpartiet.
Alþýðubandalagið (Folkealliansen), tilsvarer Sosialistisk venstreparti i Norge. Partiet begynte som en valgteknisk allianse mellom Sosialistpartiet og en gruppe utbrytere fra Alþýðuflokkurinn.
Etter 1960
Etter en turbulent periode på 1950 tallet overtok en ny regjering styringen i 1959. Regjeringen av Sjálfstæðisflokkurinn og Alþýðuflokkurinn fikk samlet en oppslutning på 54,9 prosent, fordelt med 15,2 prosent på Alþýðuflokkurinn og 39,7 prosent på Sjálfstæðisflokkurinn. Denne konstellasjonen varte i 12 år, frem til 1971 at den mistet flertallet. Det var to ting som utgjorde utfallet. Alþýðurflokkurinn mistet hele 5,2 prosent av oppslutningen og fikk 10,5 prosent, og et nytt alternativ, Foreningen av frilynte og venstre folk (Samtök frjálslyndra og vinstrimanna), en utbrytergruppe fra Alþýðubandalagið som ikke ville gå med på at alliansen skulle bli et eget politisk parti, stilte til valg og fikk nesten 9 prosent oppslutning. Dette til tross mistet ikke Alþýðubandalagið mer en 0,5 prosent av sin tidligere oppslutning. En ny regjering ble dannet, bestående av Framsóknarflokkurinn, Alþýðubandalagið og den nye foreningen, Samtök frjálslyndra og vinstrimanna. Dn nye regjeringen fikk i fanget store saker. Utvidelsen av fiskerigrensa til 50 nautiske mil, vulkanutbruddet på Vestmannaeyjar, store utfordringer i økonomien, som bl.a. etterfulgte at nasjonalinntektene sank med bort i mot 25 prosen etter at silden forsvandt og på samme tid gikk fiskeriene ikke like godt som før på grunn av mangel på vedlikehold og modernisering av fiskebåtflåten, særlig trålere. Regjeringen måtte kaste inn håndkledet i 1974. I valget i 1974 fikk Sjálfstæðisflokkurinn hele 42,7 prosent oppslutning, en økning på 6,5 prosent. Samtök frjálslyndra og vinstrimanna ble halvert og fikk kun 4,6 prosent oppslutning. En ny regjering av Sjálfstæðisflokkurinn, og Framsóknarflokkurinn ble dannet. Samlet fikk disse to partiene 67,6 prosent oppslutning og 42 representanter av 60 på Alltinget (antall representanter ble økt til 63 i 1987). Samtök frjálslyndra og vinstrimanna ble nedlagt og medlemmene gikk i hovedsak til Alþýðurflokkurinn og Alþýðubandalagið. Grunnnlaget i partifloraen forble videre firepartiet, men med noen unntak.
I 1983 ble Kvennalistinn (Kvinnelisten) etablert som et politisk parti og fikk nok oppslutning i valget 1983 til å få inn 3 representanter på tinget. Kvinnelisten eksisterte som tydelig politisk gruppe fram til 2000 at listen ble nedlagt til fordel for en anstrengelse om en større politisk samling på venstre siden med etablering av Samfylkingin (Samfylking).
I 1994 ble partiet Þjóðvaki (Folkevekkelsen) etablert av utbrytere, særlig fra Folkepartiet, med en markant og populær leder (Jóhanna Sigurðardóttir). Þjóðvaki fikk 4 representanter i valget 1995, men ble så allerede i 1996 slått sammen med Forbundet for sosialdemokrater, men eksisterte fortsatt til 2000 at partiet gikk inn i Samfylkingin.
I 1999 ble Samfylkingin etablert, tilsvarer Arbeiderpartiet i Norge. Særlig på 1990 tallet opplevde folk på venstre siden at partiene slåss mer mot hver andre i stedet for å arbeide sammen. Et initiativ til å forene og slå sammen partier endte med etablering av Samfylkingin. Det var Alþýðuflokkurinn, Alþýðubandalagið, Þjóðvaki og Kvennalistinn som gikk inn i Samfylkingin. En fløy i Alþýðubandalagið ville noe annet og i stedet for samling på venstre siden ble partiet Vinstrihreyfingin – grænt framboð (Venstrebevegelsen – grønt kandidatur, populært kalt Vinstri-grænir (Venstre-grønne) etablert i 1999.
Venstre-grønne, tilsvarer Sosialistisk venstreparti i Norge. Partiet hadde sitt utspring i Alþýðubandalagið der de mer radikale mente at samlingen i Samfylkingin favoriserte sosialdemokratisk politkk og tok ikke nok hensyn til miljøkampen og grønne verdier.
Peroden 1965 til 2008
Perioden mellom 1965 og 2008 ble kjennetegnet av en meget ekspansiv økonomisk politikk, privatisering av statlige virksomheter og avvikling av statlig kontroll og tilsyn på en rekke områder. Bankene skulle selv, via konkurranse, kontrollere at finansene gikk på ordentlig måte, konkurransetilsyn var ikke nødvendig i et fritt market. Smulene som falt fra de rikes bord ble nok til å mette mange munner. Det å kjøpe bankaksjer ble viktig, selv om aksjene ble kjøpt for lånte penger i samme bank, Banker og finansforetak lånte folk penger, i vill sky, i utenlandske valutaer, særlig valutaer med ekstrem lav rente. Når det hele kollapset i oktober 2008 fikk mange en skikkelig smekk. Aksjene i banene ble null verdt. Lån for bil og bolig forfalt i utenlandsk valuta, son skulle betales med en islandsk krone som hadde rast i verdi. Hele samfunnet ble revet med i galskapen og politikere lovet at Island skulle bli den neste store finansmetropolen i verden.
Når bankene kollapset i oktober 2008 brast også tilliten i samfunnet, til de som styrte og til Alltinget og regjering.
I stedet for de to partiene som hadde styrt i mer enn ti år før krakket fikk partiene på venstre siden oppgaven å gjenreise økonomien og den politiske tilliten. Det er ikke feil å si at de klarte på mange måter å gjenreise det økonomiske systemet, men ikke tilliten. I valget i 2009 fikk de to partiene på venstre siden 51,5 prosent oppslutning, Samfylkingin 29,8 prosent og Vinstri-Grænir 21,7 prosent. Jobben med oppvasken kostet dyrt og i valget 2013 fikk Samfylkingin kun 12,9 prosent og Vinstri-Gænir 10,9 prosent, mens, de to partiene som hadde styrt bobleøkonomien som førte til krasjet, fikk samlet 51,1 prosent, Sjálfstæðisflokkurinn 26,7 og Framsóknarflokkurinn 24,4 prosent.
Allerede i valget i 2009 ser vi endringer i partimønstret. Et nytt parti Borgarahreyfingin (Borgerbevegelsen) stiller opp og får 7,2 prosent oppslutning. I valget 2013 er Borgarahreyfingin borte men delvis videreført i partiet Píratar, som får 5.1 prosent oppslutning og et nytt alternativ Björt framtið (Lys fremtid) får 8,2 prosent. I valget i 2016 stiller Björt framtíð fortsatt og får 7,2 prosent og Píratar får hele 14.2 prosent. Et nytt parti, utbrytere fra Sjálfstæðisflokkurinn, Viðreisn, får 10,5 prosent. Valget i 2016 ble utlyst på grunn av at lederen i Framsóknarflokkurinn og statsminister måtte gå av på grunn av avsløringer i Panamadokumentene om å ha gjemt bort penger i skatteparadis. Igjen ble det et Alltingsvalg. Regjeringen som tok over etter valget i 2016 måtte slutte på grunn av skandaler rundt den sittende statsministeren. I valget i oktober 2017 fortsetter firepartiene som før og Viðreisn og Píratar. Björt framtíð stiller og når ikke opp og faller ut av tinget. Nye partier som tilkommer og får nok oppslutning til å bli representert på tinget er Miðflokkurinn (Senterpartiet) som oppnår 10,9 prosent og Flokkur fólksins (Folkets parti) som får 6,9 prosent.
Det er en gruppe partier som også stiller, men som ikke oppnår tilstrekeklig oppslutning for å få reprsentanter på tinget. De er ikke med i denne redegjørelsen.
Av de partiene som oppsto etter bankkollapsen er det Píratar som har stått løpet lengst, dvs. fra 2013.
I valget 2021 er alle de nye partiene som fikk representaner i 2017 med, i tillegg til de gamle etablerte firepartiene.
Splittelse og tilbakegang på høyre siden
Det er ikke slik at mens partiene på venstre siden slet med splittelser og rivalisering så var høyre siden urørt av problemer og utfordringer. Sjálfstæðisflokkurinn, det desidert største partiet i lange perioder har flere ganger opplevd splittelser og møtbør. I lange perioder hadde partiet oppslutning på over 30 prosent og nærmere 40 prosent. Partiet hadde en egenskap som ikke var så vanlig i andre partier, det klarte å omfavne mange ulike meninger på borgerlig side. Partiet hadde egentlig ikke noe partiprogram, men mer valgprogrammer. Partiet hadde makta alene i Reykjavik kommune helt fram til at det mistet flertallet i kommunevalget i 1994. Siden Reykjavik var den aller største kommunen på Island var tapet stort. Reykjaviklisten, en samling av partier og organsiasjoner på venstre siden, fikk flertallet, 53 prosent av stemmene. Det å miste Reykjavik ble, mener mange, begynnelsen på en nedtur for partiet. En av partiets ledere har i en biografi beskrevet hvordan partiet organisete seg i Reykjavik, med noe som vil i dag betraktes som overvåking og kontroll. Det var ikke lett å få jobb i Reykjavik kommune hvis ikke partiboka var i orden. Det ble flere tilløp til å etablere partier ved siden av Sjálfstæðisflokkurinn, men de fleste vare kun kort tid. Det sies at dynamikken, overvåking og kontroll, gjorde at ulike meninger fikk kontrollert utløp. Partiet klarte veldig lenge å absorbere og leve med ulik borgerlige politikk, som i andre land fikk utløp i egne partier, som liberale og markedslibera partier og til dels også ultrakonservative. Vi kan tenke oss at Høyre i Norge hadde både Venstre, FrP og Krf innenbords.
En splittelse i Sjálfstæðisflokkurinn i 2014 førte til etablering av partiet Viðreisn (Gjenreisning) som stilte til valg i 2016 og fikk 10,5 prosent. Etter det har partiet hatt representanter på tinget. Viðreisn tilsvarer på mange måter partiet Venstre i Norge.
I 2016 måtte statsministeren gå av etter å ha blitt avslørt i direkte sendt TV for skjulte penger i Panamadokumentene. Statsministeren gikk også av som leder i Framsóknarflokkurinn, og kort tid etter det etablerte han et nytt parti, Miðflokkurinn (Senterpartiet). Miðflokkurinn stilte til valg i 2017 og fikk over 10 prosent oppslutning. Partiet som hadde røtter i sentrumspartiet Framsóknarflokkurinn utviklet seg raskt til høyre og står i dag politisk, som ligner mye på det norske Fremskrittspartiet. Partiet har fått flere tidligere sentrale politikere fra Sjálfstæðisflokkurinn. Enda et nytt parti ble etablert i 2016, Flokkur fólksins (Folkets parti), men fikk ikke nok oppslutning i valget i 2016. I valget året etter, 2017, fikk Folkets parti nesten 7 prosent oppslutning. Dette partiet har ikke et tilsvarende parti i Norge, men partiet fokuserer på løsninger for svake grupperinger i samfunnet.
I perioden etter bankkollapsen oppsto flere poilitiske partier som hadde et kortvarig liv. Noen fikk representanter i Alltinget og deltok til og med i regjeringssamarbeid. Ingen av disse deltar i valget nå i 2024.
Valg 2024.
Alltinget er valgt for fire år, men det islandske lovverket åpner for at presidenten kan skrive ut nyvalg selv om perioden ikke er gått. Det skjedde nå. Perioden for det sittende tinget skulle vare til september 2025, men på grunn av manglende vilje til å fortsette samarbeidet i regjering og manglende vilje til å finne et nytt flertall besluttet presidenten at det skulle avholdes et nytt valg til Alltinget. Regjeringen gikk av og det et midlertidig forretningsministerium fungerer som regjering, ledet av den tidligere statsministern.
Island er delt opp i 6 valgkretser. Partier kan få mandater i en eller flere kretser, men de får ikke utjevningsmandater med mindre de klarer sperregrensen på 5 prosent for hele landet. For disse vil alle "overskuddsstemmer" falle døde ned.
Den regeringen som gikk av i høst besto av tre partier: Sjálfstæðisflokkurinn, Framsóknarflokkurinn og Vinstri-Grænir. Statsminister i koalisjonen frem til våren 2024 var Katrín Jakobsdóttir, leder i Vinstri-Grænir, men etter at hun gikk av som partileder og statsminister for å stille i presidentvalget 1. juni 2024 tok Bjarni Benediktsson, lederen for Sjálfstæðisflokkurinn, over som statsminister.
Partiene som stiller til valg nå er:
Sjálfstæðisflokkurinn – Miðflokkurinn – Viðreisn – Flokkur fólksins – Framsóknarflokkurinn - Píratar – Samfylkingin – Visntri-Grænir. I tillegg til disse partiene, som alle har hatt representanter på Alltinget, kommer nye partier: Sósíalistaflokkurinn (som har representanter i bystyret i Reykjavik) og nye partier som ikke har stilt før, Lýðræðisflokkurinn (Demokratipartiet) og Ábyrg framtíð (Ansvarlig fremtid) som stiller kun i en av valgkretsene. Græningar, et nytt parti rakk ikke fristen for registrering og trakk seg etter å ha annonsert å stille i alle valgkretser.
partiene
valg2024
politik
Visninger: 731