Island er land „elda og ísa“ – landet der ilden frå jordens indre møter isbreene. Island er også et land i stadig bevegelse, landet driver mot øst og vest. Det går en sprekk tvers gjennom landet fra sørvest til nordøst. Det er på denne sprekken at vulkanene befinner seg.
Tenk 5 kubikkilometre
Det er uante krefter som utløses i et vulkanutbrudd. I utbruddet i Grimsvötn i 1996, en vulkan under isbreen Vatnajökull, smeltet vulkanen isen og dannet en innssjø på mange kubikkilometer (ca 5 km³) – dvs en tenkt boks på fem kilometer på hver kant og fem i høyden, full med vann. Siden vannet som i tillegg til egen enorme tyngde også var varmt smeltet det en tunnell under isbreen. Alt dette vannet måtte ut, nedover til havet. Det kalles „jökulhlaup“ på islandsk, men på norsk at isbreen kalver, når oppsamlet vann presser seg frem og innsjøen tømmes. Kalvingen fra Grímsvötn i 1996 er den største man noen gang har observert på vår jordklode. Enorme isblokker lå strødd utover de store sandslettene på sørsiden av Vatnajökull. Det var er fantastisk skue.
Hva ble gudene sinte på?
I hele sin historiske tid har islendingene levd i sameksistens med vulkanene. Noen ganger har det gått galt, men de fleste vulkanutbrudd skjer såpass langt fra bebyggelse at det ikke skader.
Når Alltinget, sommeren året 1000, diskuterte om Island skulle forlate sin gamle tro på de hedenske gudene – Odin, Þór og de andre – be vulkanutbrudd dratt inn i argumentasjonen.
Det var ikke enighet om åndelige saker i år 1000. Troen på Hvite Kristus hadde blitt mer utbredt etter hvert og de hedenske godene – de viktigste høvdingene – følte seg og sin makt truet. På Island var det Alltinget som bestemte, ikke en konge eller en sentral statsmakt. Ingen av delene fantes på Island, kun Alltinget og når Alltinget hadde bestemt, så måtte det bli slik.
Diskusjonen om den nye troen gikk høyt og lavt på Alltinget på Tingvellir sommeren 1000. Så kommer en mann springende til tinget med en melding. Det er kommet opp en ild i distriktet Ölfus og at lavaen går mot gården til goden Þóroddur, som hadde tatt kristen tro og blitt døpt. Da sa de som fortsatt sto fast ved den gamle troen: Dette overrasker ikke oss, at gudene blir sinte når man snakker slik man gjør her på tinget. Snorri gode, en klok høvding sa da: Hva gjorde gudene sinte når denne lavaen rant, som vi nå står på? Deretter avsluttet «lögrétta“ (selve tinget) forhandlingene denne dagen. Forskning viser at fortellingen i Landnåma bok og Kristensagaen om vulkanutbrudd kan godt være riktig, at det skjedde akkurat sommeren 1000 og ikke så langt fra Tingvellir. Alltinget fortsatte diskusjonene om religionen og til slutt la lovsigemannen, Þorgeir gode fra Ljósavatn, fram et forslag om at islendingene skulle ta den nye troen på Hvite Kristus og frafalle den gamle troen. Forslaget ble utformet som et stort kompromiss, et forlik mellom de to gruppene. Man skulle fortsatt kunne dyrke sine gamle guder, men gjære det diskret og uten synlige merker og blotene ble meget begrenset. Forslaget ble vedtatt på Alltinget og derfor gjeldene for hele landet og alle som bodde i landet. Ingen ble tvunget til noe og ingen ble drept. Det sier kanskje mest om de som fortsatt holdt den gamle troen i hevd og nå måtte gi seg, de viste en stor grad av toleranse og vilje til å holde freden. Det er også historisk kuriositet at lovsigemannen, Þorgeir fra Ljósavatn, var hedning og trodde på de gamle gudene, men klok nok til å utføre bragden med å smelte sammen to kulturer, det gamle med det nye. Etter tinget red Þorgeir gode hjem til gården sin, tok ned statuene av de gamle gudene og hev de i fossen i den mektige elven Skjálfandafljót. Denne fossen heter fortsatt den dag i dag Goðafoss (gudenes foss).
Øksen og hoggestabben
I året 1550 ble den siste bispen på Island i katolsk tid, Jón Arason biskop på Hólar på Nord-Island, tatt av live på bispesetet Skálholt sammen med hans to sønner. Da var det ingen nåde, bare øksen og hoggestabben. Ikke noe kompromiss, men kongens og statens befal. Det kan nevnes at det var Jón Arason som etablerte Islands første trykkeri på bispesete
t Hólar ca. 1530.
Skaftáreldar
I 1783 begynte et voldsomt vulkanutbrudd i fjellkjeden Laki på Sør-Island. Denne voldsomme naturkatastrofen kalles Skaftáreldar og holt på fra 1783 til 1785. Lavamengden som rant fra kratrene i Laki fjellkjeden er den største på jorden i historisk tid. Giftige gasser og damp strømmet opp i atmosfæren og berørte store deler av Island. 75 % av buskap døde og hver femte islending strøk med, om lag 10 tusen. Etter flere hundre år med elendige forhold hadde islendingen blitt stadig færre og nå tok naturen enda 10 tusen av de 40 tusen som var igjen.
Vulkanutbruddet endret klimaet i store områder, også i Europa, mindre sol på grunn av aske og gasser i atmosfæren skapte problemer på det europeiske kontinentet. Det ble brist i avlinger i Frankrike og flere land sommeren 1783. Vintrene ble kaldere og problemene hopet seg opp i årene før den franske revolusjonen.
Problemene på Island var enorme. Islendingen hadde ingenting de kunne bestemme over, myndigheten lå i kanselliet i København og den danske kongen. I offentlige dokumenter vurderte kanselliet bl.a. å flytte islendingene til de jyske hedene og Finnmark. Det skjedde ikke og ellers ble ingen ting gjort og situasjonen ble bare verre. Om dette kan man lese i romanen Reisen til livsvannet av Bergsveinn Birgirsson.
På første halvdel av 1800 tallet vokste bevisstheten om det islandske og drømmen om selvstendighet. Når islandske studenter og intellektuelle i København begynte å drømme om selvstendighet var islendingene fortsatt færre enn 50 tusen. Drømmen om selvstendighet var kanskje ikke først og fremst om å etablere et kongerike eller en stat, men å få tilbake eget språk, egen kultur, bestemme selv på Island.
Hva hvis?
Å tenke tanken, hva hvis kanselliet hadde gjort som de var i ferd med å planlegge, å flytte islendingene til Jylland og Finnmark? Og egentlig var det ikke alle som skulle flyttes, det var kun arbeidsføre islendinger. Resten skulle fortsatt ende sine dager på Island.
I alle tider har islendingene kjempet for livet i et nært forhold til naturkreftene. Om det ikke var det bratte fjellet så var det det brusende havet, begge fikk sin skjerv av folk. I jordens indre koker det og vulkanen Hekla fikk ord på seg å være inngangen til Hel, og senere skrev Jules Verne om en reise til jordens indre og inngangen var i vulkanen Snæfellsjökull. (Bilde Snæfellsjökull)
Nå har jorden åpnet seg på Reykjanes, i bakgården til hovedstaden Reykjavík og lavaen strømmer opp. Vi er minnet på at hovedstaden er bygget på lava som rant en gang for lenge siden i vårt tidsbegrep, men kanskje kort tid i naturens lange utviklingssyklus.
Islendingene kan bare si «það reddast“ (det ordner seg) – det har gjort det siden Ingólfur slo seg ned i Reykjavík for 1150 år siden og hvorfor skal det ikke bli slik – það reddast!
vulkaner
samfunn
Visninger: 465