Skal jeg felle tåre over at Norwegian aksjene faller? Skal jeg feire når pensjonsfondet vårt går til store rike virksomheter?
Aksjekurser går opp og ned. Store penger flyttes, det snakkes om det store bildet, det snakkes mest om milliarder.
For meg spiller det ingen rolle om aksjene i Norwegian faller. Jeg husker en tid at det ikke fantes noen Norwegian og det gikk bra likevel. Jeg har aldri vært opptatt av store penger, slike har jeg ikke hatt og vil ikke ha, har verken vilje eller behov. Jeg mener likevel at pensjonsfondet vårt er viktig på grunn av vår økonomiske sikkerhet.
Kriser er ikke naturfenomen. Kriser i naturen som ikke berører oss kalles ikke kriser, det er først når det berører oss at vi kaller det krise. Kriser følger av det vi gjør. Også denne gangen. Pågående krise sies å være spesiell siden den har utgangspunkt i en helseutfordring, en pandemi, som så påvirker alt annet. Det vil sikkert bli diskutert i etterkant om ikke man kunne ha unngått pandemien, bl.a. ved å bruke vitenskap for å vite mer og være bedre forberedt.
Jeg har ikke studert kriser, men jeg har opplevd kriser på relativt nært hold.
2008
Krisen på Island i årene etter 2008 var stor for et lite land. Det var også krise i økonomien i andre land, ikke verdenskrise men på langt nær. Island var ikke forberedt på kollapsen i oktober 2008 og det hjalp ikke at statsministeren ba Gud om å velsigne Island i en direktesendt fjernsynstale. Det var ikke en helseutfordring som var årsaken til kollapsen og krisen på Island, men vanvittig kapitalistisk grådighet og total mangel på bruk av vitenskap. Det er nesten så at man kan kalle det galskap.
Island ble reddet av at primærnæringene besto. Selve fiskeriene hadde ikke blitt ødelagt av finansfolkene og landbruket fortsatte som før. Etter kollapsen sto grunnpilarene og holdt oppe en stor del av de nasjonale inntektene og ga en god start i gjenreisning.
Det var mange som tapte mye penger. Først og fremst småsparere som hadde investert i aksjer i de stadig voksende bankene. Mange (de fleste) av de store slapp billig fra det. I årrekke hadde de plassert penger i skatteskjul, ingen vet hvor eller hvor mye. Island kom seg relativt raskt på beina etter krasjet i 2008. I 2008 hadde Island store selvstendige pensjonsfond. De islandske pensjonsfondene er ikke under politisk styring, men eies og styres av partene i arbeidslivet. Det var derfor ikke mulig å bruke pensjonsfondene til å redde kriserammede banker.
1968
Krisen som oppsto på Island i 1968 var på grunn av total svikt i sildefiske og svekket fiske i andre fiskarter. I mange år utgjorde eksportinntektene av sildeprodukter bort i mot 30 prosent pr år og sammen med annen fisk opp i over 40 prosent. I 1968 forsvant altså silda og det var mindre av annen fisk. Det er fort sagt at sånn er naturen, silda kommer og går. Men naturen er likevel slik at man kan spille på lag med den, kan bruke vitenskap for å hindre overfiske. Dette gjorde man ikke. (Mer om dette i artikkelserien “Hvem eier fiske i havet?”). Resultatet ble en stor arbeidsledighet, mange så seg nødt til å flytte fra Island for å skaffe inntekt. Islandske arbeidere tok jobber i skandinavia og sendt penger hjem. Det tok mange år å gjenreise arbeidslivet, men landet så ikke ut som før. Krisen førte til at enda flere flyttet fra landsbygda, fra fiskeværene, til byen, til Reykjavikområdet.
En undersøkelse som jeg gjorde i årene rundt 1970 viste at en stor del av de som flyttet bort gjorde det fordi de kunne, mens de som ble igjen hadde ikke noe valg, de hadde ikke håp om å få jobb i byen. Krisen førte også til en stor økning i husholdningsøkonomi. Alle mulige jordflekker for dyrking av poteter ble tatt i bruk. Håndverkere byttet bort håndverksarbeid mot fisk fra sjarkfiskere. Folk prøvde å hjelpe seg selv. Bruk av penger gikk ned.
I begge disse tilfellene har krisa satt samfunnet ut av spill på mange måter. I begge tilfellene har samfunnet kommet seg men mye ble annerledes enn før. I begge tilfellene var det først og fremst vanlige folk som fikk lide.
I dag er det også krise på Island, som i Norge og andre land. Staten går inn med garantier og man vil sørge for at når det starter opp igjen så er næringslivet klart. På samme måte som etter krisen i 2008 er ikke pensjonsfondene tilgjengelige for staten. Pensjonsfondene kan velge å investere i islandske selskaper og dermed bidra, men ikke som et ledd i myndighetenes opplegg.
I dag er den samlede verdien av fondene på rundt 4200 milliarder ISK.
krise
kriser
samfunn
Visninger: 2256