Kapitalismen under en blå regjering

 

Historie om privatisering

 

Den blå flertallsregjeringen på Island satte i 1991 ned et utvalg for privatisering av statens eiendommer. Utvalget skulle lage planer, sette vilkår og skape grunnlag for en effektiv privatisering. En av oppgavene var å selge de to store statlige bankene Landsbankinn og Bunadarbankinn, noe som ble gjennomført i perioden 1999 til 2003. Et av målene med privatiseringen av bankene og et viktig vilkår var å få en sterk utenlandsk bank til å etablere seg på Island. Når Landsbankinn ble solgt i 2002 til islandske finansfolk utelukkende ble vilkåret ekstra viktig når det gjaldt salg av den andre store banken, Bunadarbankinn.

S-gruppen med en flette

En gruppe investorer, kalt S-gruppen, la fram et tilbud i Bunadarbanken. S-gruppen besto bl.a. av investorer med fortid i den gamle samvirkebevegelsen, som hadde vært en betydelig aktør i næringslivet men som gikk i oppløsning og konkurs tidlig på 1990 tallet. Eiendelene ble overtatt av personer med nær tilknytning til senterpartiet, Framsoknarflokkurinn, som med det ble viktige private investorer, bl.a. i S-gruppen.
Men bak lurte en annen gruppe, Kaupthing.

Kaupthing hadde vokst fra å være et lite meglerfirma på 1980 tallet til å bli en aktør å regne med innen finans, men manglet en status som en forretningsbank.

I sitt første tilbud til staten, om kjøp av Bunadarbankinn, fra S-gruppen var en stor og sterk fransk bank, Société Générale, med i kjøpergruppen. Vilkåret om utenlandske eiere var sikret. Noen få dager før avtalen om Bunadarbankinn skulle underskrives høsten 2002 meldte S-gruppen at Société Générale ikke lenger var med i kjøpergruppen men en annen utenlandsk bank. Hvilken bank ville gruppen ikke opplyse om før etter underskrift. Det skulle ikke være noe problem for selger, staten, hvem denne utenlandske banken var. Staten hadde nå akseptert S-gruppen som kjøper - fleten med den franske banken hadde virket.

Ingen fra staten, privatiseringsutvalget, sjekket med Société Générale om banken overhode hadde vært inne i bildet, noe som senere viste seg å være tilfellet. Kun to ansatte i Société Générale, bekjente av lederen for S-gruppen, stilte opp og spilte rollen som Soc Gen banken og fikk noen millioner euro for rollespillet.

Etter at kjøpsavtalen ble underskrevet i begynnelsen av 2003 ble det opplyst fra S-gruppen at den utenlandske banken var den tyske privatbanken, Hauck & Aufhäuser. I stedet for å få inn en sterk utenlandsk bank til å kjøpe Bunadarbankinn var det den lille tyske banken som var kjøper av en betydelig del av den islandske banken. Men på Island visste man ikke hvem Hauck & Aufhäuser var og stolte blindt på S-gruppen.

Kaupthing med en flette
I 2002 var Kaupthing fortsatt et lite finansselskap. Men et selskap som ville mer. Eierne av Kaupthing hadde satt som mål å bli en bank. De ville ha Bunadarbankinn. Problemet var at Kaupthing måtte komme seg i posisjon. For S-gruppen var problemet vilkåret om en sterk utenlandsk bank som medeier. Det var her disse kunne møtes, men det betydde en flette. Fletten ble kalt “Puffin”.

Via en rekke skjulte avtaler foregikk en prosess som overgår det meste innen økokrim.

Via en rekke skjulte avtaler foregikk en prosess som overgår det meste innen økokrim.
Den tyske Hauck & Aufhäuser ble aldri en reell kjøper, men en fiktiv kjøper. Pengene som Hauck & Aufhäuser brukte til å “kjøpe” Bunadarbankinn fikk banken fra Kaupthing via selskaper på Jomfruøyene. Hauck & Aufhäuser fikk en million euro betalt som gebyr for å figurere som kjøper og en avtale bak kulissene sikret Hauck & Aufhäuser, banken skulle ikke bli belastet eller bære skade av dette. Avtalen sa også at Hauck & Aufhäuser skulle spille som eier i inntil to år. Pengene, altså beløpet, som Kaupthing via selskapet Welling & Partners hadde overført til Hauck & Aufhäuser for å bruke til å kjøpe Bunadarbankinn, ble så tilbakeført til Kaupthing via Welling & Partners.

Men det er mer å hente i “Puffin”-fletten.

Det var flere som tjente på fletten
Pengene som ble betalt til Hauck & Aufhäuser kom fra selskapet Welling & Partners på Jomfruøyene, et selskap som Kaupthing i Luxemburg etablerte for fletten “Puffin”.

Det var også andre avtaler bak kulissene. Pengene som ble betalt til Hauck & Aufhäuser kom fra selskapet Welling & Partners, et selskap som Kaupthing i Luxemburg etablerte på Jomfruøyene. Man forventet at handelen virket og at Welling & Partners fikk en god gevinst av de pengene som ble kanalisert gjennom selskapet. De involverte i fletten skulle få noe for sin del. Det ble da etablert to selskaper på samme sted som Welling & Partners, nemlig Marine Choice Ltd, som sjefen for S-gruppen eide og Dekhill Advisors, som fortsatt ingen vet sikkert hvem eier. Disse to selskapene fikk innbetalt flere millioner kroner som fortjeneste av Welling & Partners og som siden ble betalt ut til “eiere” i 2006.

I april 2003 ble så Bunadarbankinn og Kaupthing slått sammen til en bank - Kaupthing bank.

Dette som er skrevet her er kun en kortversjon og tar ikke med de mange vendingene som skjedde når Kaupthing og S-gruppen lurte til seg den statlige banken Bunadarbankinn. En god beskrivelse av “The Puffin plot” er her på engelsk.

Kaupthing bank ble etterhvert en av de store, men det var mest utenpå, en ballong. Det gikk hull på ballongen og til slutt kollapset Kaupthing i oktober 2008. I fallet tok banken med seg hele statskassa på Island - 400 millioner euro. Kaupthings konkurs er en av de aller største konkursene i verden. Det er ikke en rekord som islendingene er stolte av.

(Kilde - Kaupthinking - bankinn sem átti sig sjálfur (banken som eide seg selv), av Þórður Snær Júíusson (2018) og diverse artikler og rapporter og her og her)



Tags hrun kollaps økonomi
Categories samfunn
Visninger: 187