Island - annerledeslandet - motsetninger

Isbreer og vulkaner, iskalde elver og varme kilder, åpent landskap, trange daler og fjorder, sandørkener og knallgrønne sletter. Det som vekker oppsikt hos de som setter sine bein på Island for første gang er det sterke fraværet av trær - skog. Til tross for det er Island forholdsvis grønt landskap.

 

Litt fakta

Island er en øy på 103 tusen km². Til sammenligning er Norge 385 tusen km² og Danmark 43 km² (Grønland og Færøyene er ikke med her). Innbyggertallet på Island er på ca 365 tusen. Det er flere fylker i Norge med større innbyggertall enn Island.

De fleste av innbyggerne bor i Reykjavikområdet, som har nesten 240 tusen innbyggere, derav mer enn 130 tusen i Reykjavik kommune. Det største tettstedet utenfor Reykjavik er i Eyjafördur i nord, med Akureyri som sentrum. Der bor drøye 20 tusen. Befolkningsutviklingen i perioden fra 2000 viser at folk flytter fra distriktene til Reykjavikområdet.

I 1901 bodde ca 8200 mennesker i Reykjavikområdet (6660 i storbyen Reykjavik kommune) mens i hele landet bodde ca 78500. Altså ca 70 tusen bodde da i distriktene. Grunnen til denne voldsomme sentraliseringen i løpet av litt over 100 år er først og fremst strukturendringer i næringslivet og mekanisering. At flyttestrømmen gikk til hovedstadsområdet og ikke andre sentra rundt om i landet skyldes at ingen andre stedet var store nok til å kunne bære store industrier. Reykjavik var i grunnen det ikke heller, men var det eneste tettstedet som kunne kalle seg en by. Det var derfor logisk at man samlet det meste av byråkrati og administrasjon i Reykjavik.

Historien

Island var et selvstendig samfunn i nesten 400 år - fra 874 til 1262. I denne perioden hadde Island en helt spesiell statsform - þjóðveldi - en folkemakt eller fristat som noen vil kalle det. Det som karakteriserte folkemakta var et fravær av en sentral statsmakt. Det var ingen konge, fyrste eller annen sentral makt. Alltinget, som ble etablert allerede i 930 var landets øverste myndighet. På Alltinget ble saker tatt opp, drøftet og diskutert og avgjort. Siden det ikke var noen sentral myndighet som kunne tas seg av Alltingets beslutninger så var det opp til folket i landet å sørge for at beslutningen på tinget ble utført. En person som ble dømt fredløs på tinget kunne derfor tas av livet av hvem som helst. I år 1000 diskuterte man på Alltinget om Island skulle ta opp den nye religionen som allerede var kommet og hadde gjort seg gjeldende. Etter at å ha hørt på argumenter for og i mot tok lovsigemannen seg tid til å tenke ut et forslag. Forslaget kom og fikk tilslutning, Island skulle ta opp den nye religionen. Men det var flere unntak og utførlige regler om hvordan man skulle praktisere religionen. Lovsigemannen på denne tiden var Þorgeir, gode fra Ljosavatn på Nord-Island. Etter tinget red Þorgeir hjem med sitt folk og i tråd med vedtaket i Alltinget tok goden alle statuttene han hadde av de gamle gudene og kastet i fossen. Etter dette ble fossen kalt Godafoss. Det finnes mange fortelllinger om forhandlinger på Alltinget i sagaen. Her er Njåls saga en meget viktig kilde. I 1262 inngikk de islandske høvdingene en avtale med den norske kongen Håkon Håkonsson, som var konge i Norge fra 1207 til han døde i 1263. Avtalen, Gamli Sáttmáli, gjorde Island til et norsk skattland. Det er viktig for islendingene å presisere at Island aldri ble en del av Norge og følgelig heller ikke av Danmark senere. Gamle avtalen fra 1262 gikk ut på at Island og Norge hadde en felles konge og at Island var kongens skattland.  Island ble derfor med Norge i Kalmarunionen i 1397 sammen med Danmark og Sverige. Sverige gikk ut av unionen i 1523 og Danmark tok over makten i Norge og på Island. Island fortsatte under dansk kongemakt selv om Norge gikk inn i unionen med Sverige i 1814. Kampen for selvstendighet ble sterkere ut på 1800 tallet. I 1851 ble det arrangert et nasjonalt møte - Þjóðfundur - i Reykjavik for å diskutere landets konstitusjonelle forhold. Selv om møtet ikke førte til et konkret resultat var det et klart tegn om islendingenes vilje og på flere måter markerte et stort skritt, kanskje paradigmeskifte i selvstendighetskampen. Danske myndigheter må ha følt at de var kommet i en forsvarsposisjon.

Neste skritt i selvstendighetskampen var at den danske kongen, Christian IX, i 1874 satte en egen grunnlov for Island. Anledningen var at det var 1000 år fra det første landnåmet på Island.

Denne grunnloven, som ikke ga Island selvstendighet, handlet om de særegne saker som Island hadde innen det danske riket. Denne grunnloven er fortsatt gjeldende grunnlov på Island, selvsagt med endringer og tillegg. Det er mange på Island som mener det er på tide at Island får en ny grunnlov.

I grunnloven av 1874 skulle Island få en minister - islandsminister - men dette ble oppfylt på den måten at den danske justisministeren fungerte også som islandsminister. Dette var islendingene misfornøyde med og til slutt, i 1904, fikk Island egen minister på Island og selvstyre for islandske saker.  Nå var banen klar til full suverenitet. Under den første verdenskrig førte islendingene og danskene forhandlinger om forholdet mellom landene. Den 1. desember 1918 ble unionsavtalen vedtatt og Island anerkjent som en suveren stat i kongefellesskap med Danmark under kong Christian X. Avtalen skulle gjelde i 25 år med revisjon i 1940 og oppheves tre år senere om landene ikke kom til enighet. I 1943 var Danmark okkupert av nasistene og ingen forhandlinger mulige. Island bestemte i 1943 å heve avtalen og bli selvstendig stat. Det ble besluttet å holde en folkeavstemning våren 1944, der folket ble spurt to spørsmål: a) endelig løsrivelse fra Danmark og b) monarki eller republikk. Resultatet i folkeavstemningen 20. - 23. mai 1944 ble 99,5 prosent for løsrivelse og 98,3 prosent for republikk. Oppmøte var hele 98,6 prosent.

Et lite stort land

Det kommer an på hva man ser på, om Island er et lite land eller ikke.
Etter landnåm - fra ca 900 og frem på 1100 tallet - var befolkningen på Island relativ stor, særlig sammenlignet med Norge. I denne tiden var det stor fraflytting fra Norge og mange dro til Island, men også til øyene i vest og de irske øyene. Enkelte kilder mener forholdet Island Norge var ca 1 islending mot 4 til 5, dvs om det var ca. 60 tusen innbyggere på Island var det ca. 300 tusen i Norge. I dag er det ca. 1 islending mot ca. 16 nordmenn. I motsetning til Island var det litt uklart hva som var Norge på denne tiden. Tiden under og etter landnåm var gunstig for Island og de som bosatte seg. Det var fisk i fjorder og elver og det var bra beiteområder. Klimaet var godt nok til at man kunne dyrke hardføre kornarter. Island var derfor på mange måter selvforsynt. Island var et rikt land på ettertraktede ressurser. Tilgang til sel og hvalross ga store inntekter. Store høvdinger, som Geirmund Heljarskinn, ble rike og mektige av å fange hvalross og eksportere til utlandet. (Om dette skriver Bergsveinn Birgisson på en utmerket måte i boka si Den svarte vikingen

Befolkningen på Island måtte slåss mot en ublid natur. Det ble kjøligere og en liten istid førte til dårlig avling i mange år og dermed mindre mat. Island ble avhengig av import av viktige varer, som f.eks. korn. Dette ble en av de viktige årsakene da islendingene inngikk Den Gamle Avtalen med den norske kongen, Håkon Håkonsson, i 1262. I avtalen skulle kongen sikre at det kom minst seks skip fra Norge hvert år med nødvendige varer. I stedet skulle islendingene betale skatt til kongen. Norske konger hadde i en lang periode arbeidet for å få islendingene til å underkaste seg kongens makt, men på Island var det for mange mektige “konger” som ville beholde sin makt og slåss mot alle forsøk. På 1200 tallet ble klimaet vesentlig kaldere og det satte strek i regningen for islendingene som dessuten, og selvsagt av samme årsak, førte meget krevende slektskriger. De store og sterke slektene kriget om herredømme.

I 1402 kom Svartedauden til Island, ca 50 år etter at den hadde rast i Europa. Hvor mange som døde i pesten på Island vet man ikke, noen antyder at bortimot to tredjedeler av befolkningen. Det tok flere årtier før landet hadde kommet seg.

I årene 1783 - 1785 ble Island rammet av en naturkatastrofe. Den 8. juni startet vulkanutbrudd i vulkanen Laki på Sør-Island. Dette ble til et av de største utbruddene av lava i historisk tid på jordkloden. Følgene ble at over 20 prosent av alle islendinger strøk med og 75 prosent av alle husdyr på øya. Store områder ble ubrukelige for beite og dyrking på grunn av giftige gasser og sur nedbør. Giftige gasser gikk opp i atmosfæren og gjorde at temperaturen gikk ned. Dette hadde store virkninger på avlinger i Europa og bl.a. i Frankriket, som siden hadde innvirkning på opptakten til den franske revolusjonen i 1789. Avlingene sviktet og det manglet korrn til brød, hvorpå en viss dame spurte hvorfor folket ber om brød, kan ikke de spise kaker! Det tok Island lang tid å rette opp etter katastrofen, som har gått inn i historien som “Móðuharðindin” (de mørke urårene). Landet lå brakk, det manglet dyr og det manglet folk. Kun ca. 40 tusen innbyggere sto igjen. I folketellingen 1703 er islendingene ca 50 tusen.

Manntall 1703

Folketellingen 1703 er den første folketellingen på Island og samtidig den første folketelling der alle innbyggere i et land er blitt talt med navn, alder og sosial status.

Denne folketellingen ble arrangert for å kartlegge situasjonen i landet, som var meget dårlig, bl.a. stor fattigdom, og den skulle være et grunnlag for kancelliets forslag til forbedring. Selv om denne folketellingen var enestående ble den ikke brukt. Den ble sendt til København og der lå den for det meste glemt i 75 år. I dag er den en viktig kilde og bevart i Nasjonalarkivet.

Det viktige 1800 tallet

Det er først ut på 1800 tallet at det islandske samfunnet begynner å reise seg. Det skjedde en del forbedringer i landbruket, men det var først og fremst fiskeriene og hvalfangsten som fikk løft.
Islendingene drev ikke med hvalfangst som næring, men de brukte hval som drev på land. Det var utlendinger som fanget hval ved Island, basker og nederlendere på 1600 tallet og så nordmenn på 1800 tallet. På en måte hadde hvalfangsten til basene og nederlenderne innflytelse på Island. I den tid at det var monopolhandel, dvs kongen tildelte handelsløyve til kjøpmenn som da fikk monopol på all handel i bestemte landområder. Ofte var det en lang vei å dra til kjøpsstedet og det var strengt forbudt å handle med andre. Både spanjolene, som man kalte baskerne, og nederlenderne ville gjerne handle med islendingene og det skjedde i det skjulte. Utlendingene fikk vadmel, mens islendingene fikk mel og diverse andre varer som de trengte. Når nordmenn startet med hvalfangst ved Island rundt 1880 fikk Island for første gang en god porsjon fagkunnskap. Hvalfangststasjonen var den tids storindustri og krevde kunnskap på mange områder. Mange islendinger fikk fagopplæring. I tillegg hadde nordmennene med seg  helsepersonell som lokale islendinger i mange tilfeller kunne også bruke, siden det ofte var lang vei til lege, for ikke å snakke om helsestasjon eller sykehus. Nordmenn bygde åtte stasjoner på Vestfjordene og fem stasjoner på Øst-Island. Hvalfangsten ved island ble så intens at den var i ferd med å utrydde flere av de store hvalene. I 1915 ble all hvalfangst forbudt.

På midten av 1800 tallet begynte nordmenn å undersøke mulighetene for fiske ved Island. Det var ikke enkelt siden båtene ikke var store og det var et helt hav å passere. Nordmennene lyktes ikke helt men de fikk konstatert at det var mye fisk rundt Island og at sild gikk inn i fjordene. Rundt 1880 hadde man fått større båter som også hadde bedre redskaper. Hvert år dro flere hundre båter fra Haugalandet over havet til Island. Hver båt hadde med seg både tønner, salt og krydder. det ble saltet om bord og når alle tønner var fulle seilte man tilbake til Norge. Slik rakk man noen turer i løpet av sommeren. Senere ble tønner, salt og krydder fraktet på større fraktskip og sildebåtene kunne konsentrere seg om fangsten hele sommeren.

Nye Island på 1900 tallet

I 1903 begynte nordmenn og islendinger å salte sild på land. På flere steder ble det satt opp salterier og sildefabrikker, der man kokte sild til sildolje og mel. Et av stedene som fikk stor vekst på grunn av sildefangsten var Siglufjörður på Nord-Island. I løpet av få år ble innbyggertallet mangedoblet. Men silda var ikke å stole på. I perioder var det ingen sild å se og til slutt ble silda nesten helt borte i 1968. Det året falt eksportverdien med mer enn 25 prosent. Det førte til stor arbeidsledighet. Flere tusen islendinger reiste til utlandet, mest til Sverige, for å jobbe. Rundt 1970 begynte islendingene systematisk å fornye fiskeflåten. Dette skjedde samtidig som Island kjempet iherdig for å utvide fiskerigrensen for å kunne kontrollere og bevare fiskestammene. Kampen om fiskeriene er skrevet om i en serie artikler her.

Demografisk har utviklingen på Island vært voldsom hele 1900 tallet. I utgangspunktet, altså år 1900, er islendingene 78 200, hvorav kun 5 800 i Reykjavik. I 1918 da Island ble suveren stat var innbyggerne 91 900 hvorav 15 330 bodde i Reykjavik. I 1940 var innbyggertallet kommet opp i 121 580 hvorav 38 300 bodde i Reykjavik. Ti år senere, i 1950 var tallene 144 300 i landet og 55 980 i Reykjavik. Et hopp til 1970 viser at islendingene er nå flere enn 200 tusen (203 578) og av de bor 81 700 i Reykjavik. Lenge var Reykjavik det store trekkplasteret og det var beskjeden vekst i tettstedene rundt. Dette begynte å endre seg og etter 1970 er veksten stor i nabobyene til Reykjavik og etterhvert er bebyggelsen vokst sammen til en sammenhengende "storby" som man kan kalle Hovedstadsområdet eller "Stor-Reykjavik. I 1990 var innbyggertallet på Hovedstadsområdet nesten 150 tusen og på hele Island 256 tusen. Nå er Hovedstadsområdet blitt større i antall enn resten av landet. I 2020 er innbyggertallet på Island 365 tusen hvorav 234 tusen bor i Hovedstadsområdet og kun 130 tusen i resten av landet.

Når det gjelder andre landsdeler viser tallene et bilde av avfolking. Vestfjordene hadde i år 2000 8310 innbyggere, hele landsdelen. I 2010 er innbyggertallet gått ned til 7362 og i 2020 er det kun drøye 6600 igjen. Disse er spredt på åtte tettsteder hvorav kun to har flere enn ett tusen innbyggere.

For landsdelen Østlandet er utviklingen litt annen. I 2005 startet opp et Aluminiumsverk i Reyðarfjörður, med ca 530 ansatte. Dette var stort for en landsdel som i 2000 hadde i underkant av 10 tusen innbyggere. Fem år etter at fabrikken satte i gang var innbyggertallet omtrent likt og i 2020 bor ca 10 000 i denne landsdelen. Det kan se ut som fabrikken har klart å demme opp for fraflyttingen. I prognosene for fabrikken håpet man å få til en vesentlig økning. Over 500 nye arbeidsplasser skulle normalt gi en økning på rundt 1500 individer. Det skjedde ikke. Fabrikken trakk til seg arbeidskraft fra andre næringer slik at befolkningstallet ikke økte. Samtidig som fabrikken var under oppbygging, ble et gigantisk kraftverk bygget inn i landet. Begge disse byggeprosjektene krevde mye arbeidskraft, som til stor del var importert fra utlandet. Det er ingenting som tyder på at avfolkningen stopper på Island. Årsaken til sentraliseringen er først og fremst endringer i primærnæringene, landbruk og fiske.  Landbruket på Island har gått både raskere og lengre i retning automatisering og færre og større gårder enn f.eks. i Norge. Fiskeriene har også gjennomgått strukturendringer. Innføring av fiskekvoter i begynnelsen av 1990 tallet har ført til at de fleste små fiskeværene har mistet både kvote og følgelig fisk til fabrikkene og dermed arbeidsplasser. De fleste plassene rundt om på Island er for små til å kunne ta på seg oppgaver som kan resultere i befolkningsvekst. Det er kun området rundt Akureyri i nord som er stort nok for å kunne drive utvikling. Det er i og for seg et spørsmål om vekst er viktig. Det er alltid folk som vil bo der forholdene er små, men i et samfunn i dag vil folk ha et minimum av tjenester innen helse og sosial, butikk/butikker etc. Det er dette som stopper opp i de små bygdene i de trange fjordene. Det er når legen, de offentlige kontorene, banken og butikkene er borte at folk våkner opp. Da nytter ikke å etablere lakseoppdrett for at folk skal få jobb.

Befolkningen

Tilsynelatende har islendingene har vært et homogent folkeslag. Tilslag av fremmede folk har vært lite gjennom tiden. Det er først ut på 1800 tallet at et begrenset antall utlendinger kommer til Island og bosetter seg. Det er først og fremst folk fra Danmark og Norge. Island var under den danske kongemakten og administrasjonen på Island var delvis befolket av dansker. Islendinger dro til Danmark, bl.a. for å studere og de fleste kom tilbake. Fra midten av 1800 tallet kom mange nordmenn til Island. De jobbet med hvalfangst og sild. Noen ble igjen. Det er historier og sikker flere av dem helt sanne, at i løpet av noen hundre år fikk Island en innblanding av folk fra Spania, Frankrike og kanskje flere land. Fiskekuttere som forliste eller av en eller annen grunn oppholdt seg til lands førte til omgang med disse fremmede fiskerne. Det sies at spansk innblanding var sterk i flere bygder på Vestfjordene, noe som kunne merkes av mange unger med svart hår og litt annen hudfarge enn de nåbleke islendingene med lysrødaktig hårlugge.
Det er først i den siste tiden at Island har fått et relativt stort antall utenlandske beboere. I perioder de siste 20-25 årene var over ti prosent av arbeidsstokken på Island utlendinger og folk med utenlandsk opphav.
Islendingene er et hardtarbeidende folk og godt utdannet. Begge deler bør man ta med en klype salt. Det er klart at mange islendinger jobber mye, lange arbeidsdager og noen ganger to jobber. Dette trenger ikke å være et tegn om at arbeidsviljen er større enn normalt, men kanskje like mye tegn på at lønna er lav. Islendingene er ikke bedre utdannet enn de fleste av de landene det er naturlig å sammenligne med.

På noen områder skiller islendingene seg fra andre. De er stolte og gir seg ikke. Omtrent på samme tid hadde en islandske kvinne blitt kåret som verdens vakreste (som er i og for seg både absurd og subjektivt) og en islandsk mann kjempet seg til å være verdens sterkeste. Det er ikke tvil om at dette støttet godt opp under en selvfølelse og nasjonalt stolt som allerede var på topp. Hvis Island ikke vinne så vinner Island når man tar hensyn til forholdstallet, få islendinger og mange utlendinger.

næringsliv oversikt saga
samfunn
Visninger: 2670