Hvem eier fisken i havet. Del 3

Fordeling av ressursene

 

Nord-Atlanteren har vært og er et av verdens største matfat. Det er opp til land som Norge, Island, Færøyene, Grønland og Russland å forvalte fiskeriene i hele Nord-Atlanteren. Dette er et enormt ansvar. Hvis disse landene fikk til et forpliktende og utstrakt samarbeid så ville de sammen sitte på en fornybar ressurs av uante dimensjoner. Dette er for stort til at det kan overlates til de enkelte landene, eller til fiskerikonserner som tenker maksimal fortjeneste og økonomisk vekst. Der er dit vi er på vei nå.

 

Tenker på seg selv

 

Vi ser at myndighetene i landene er ofte mer opptatt av å tenke på seg selv enn å samarbeide om en fornuftig og bærekraftig utnyttelse. Eksempler på dette er både sild og makrell, men også mange andre fiskearter. 

Det er ikke enighet om makrellkvoter og det har ikke vært enighet om fordelingen av sildekvoter. Norge, EU og Færøyene har blitt enige om kvoter for 2019 og bygger sine kvoter på beregninger fra ICES (International Council for the Exploration of the Sea) som anbefaler totalkvote på 653 438 tonn, fordelt mellom de tre partene. Island deltok ikke i forhandlingene (heller ikke i 2018) og besluttet på eget ansvar en totalkvote på 140 tusen tonn. Det er derfor 140 tusen tonn over anbefalt vitenskapelig grense fra ICES, noe som på sikt vil true makrellbestanden. Makrellen har de siste årene gått andre veier enn før og kommer nå inn i islandsk sone, noe den ikke gjorde før. Dette vil islendingene få uttelling for. I tidligere forhandlinger med “makrellandene” ble Island avspist med mindre kvoter på grunn av at Island ikke hadde tradisjon i makrellfangst. Island (furtet og) svarte med at siden makrellen la sin vandring innom den islandske sonen så kunne de ta så mye de ville.

Det er flere fiskeslag som vandrer og der gjelder spesielle regler for fangst, regler som bygger på samarbeid og enighet om fordeling. Der skal også være et spesielt ansvar for å ikke overbeskatte. Det er dette som burde være essensen i den internasjonale havretten. Slik er det ikke og det er fortsatt den sterkeste rett, eller den frekkeste rett til å forsyne seg. 

Fiskestim Når Island hadde vunnet sine store seire i torskekrigene og fått sin 200 nautiske mils fiskerigrense anerkjent, mistet en stor gruppe mennesker i England og Tyskland livsgrunnlaget sitt. Britiske og tyske fisketrålere ble tauet fast og etterhvert destruert. Fiskeforedlingen i byer som Hull, Grimsby og Bremerhaven i Tyskland ble lagt brakk. Dette illustrerer den virkelige interessekonflikten. Det dreier seg om livsgrunnlag og kanskje eksistensgrunnlag til folk. Og akkurat det skulle også bety at islendingene tok godt vare på fiskebestandene i havet, det gjelder ikke bare dem. 

 

Et historisk mellomspill

 

Etter andre verdenskrig hadde Island spart opp store penger. Det var lite import men fortsatt eksport av fisk til England (til tross for krig) og den amerikanske krigsmaskinen etterlot seg en god del penger og anlegg. Island ble republikk i 1944 og ble dermed helt løsrevet fra Danmark. Regjeringen på Island besluttet å gjenreise næringslivet og satse på nyskaping. Den korteste veien til å få hjulene til å svinge var å satse på fiskeriene. Det ble bygget nye sildefabrikker, nye havner og ikke minst ble det kjøpt mange nye og brukte fisketrålere til Island. Dette skulle skape mye arbeid og det lyktes. Det ble et stort løft og mange fikk arbeid. I 1968 forsvandt silda, den ble rett og slett fisket opp. På samme tid ble det stor nedgang i torskefisket. Mye av fiskeflåten var blitt gammel, det var nye og moderne fiskebåter man trengte. En ny stor investeringsplan ble satt i gang og i løpet av noen år hadde Island fått mange nye, moderne og mer effektive trålere. Dette skjedde på samme tid som fiskerigrensa ble utvidet fra 12 til 50 og siden til 200 nautiske mil. Island skulle bevare fiskebestanden, men til tross for at både britiske og tyske trålere forsvandt fra fiskefeltene fortsatte presset på bestanden på grunn av effektivisering, på grunn av de nye islandske fiskefartøyene. Noe måtte gjøres for å hindre kollaps.

 

Kvotesystemet på Island

 

Det foregikk diskusjoner om hvordan man kunne begrense pågangen. Man diskuterte muligheten for å innføre et kvotesystem. Resultatet ble en ny lov om styring av fiskeriene som trådte i kraft i 1984. Ifølge loven fikk rederiene tildelt en fiskekvote som en andel av den totale kvoten som Fiskeridepartementet bestemte (etter anbefaling fra Havforskningsinstituttet). Kvotene var bundet til bestemte skip og hadde begrenset fleksibilitet. Lovendringer i 1990 liberaliserte systemet og åpnet for fleksibilitet slik at rederiene kunne flytte kvote mellom fartøy, leie kvote og så til slutt selge kvote mellom rederier. Systemet virket bra til formålet om å begrense overbeskatning i samsvar med Havforskningsinstituttets anbefalinger. Kvotesystemet førte til jevnere fiske siden man nå kunne planlegge fisket bedre og ikke bare kjøre på og ta så mye man kunne på kortest tid. Dette påvirket både kvalitet og økonomien i drift av fiskefartøyene og sikret jevnere levering.

 

Med endringene i lov om styring av fiskeriene i 1990 ble det åpnet for kjøp og salg av fiskekvoter. Verdien av fisken i havet økte og ofte var fiskekvotene mer verdt enn båten. Fiskere på små båter solgte kvoten og kondemnerte båtene. Marked med fiskekvoter ble en viktig del av næringen. Stadig større del av kvotene ble overført til store rederier. I dag eier noe få rederier en stor andel av kvoten, til tross for at loven sier at ikke noe rederi kan eie mer enn 12 prosent av den totale kvoten. Flere av de store fiskeriselskapene har under seg et konglomerat av selskaper som eier en kvoteandel, som samlet hører under konsernet. Denne utviklingen førte raskt til en strukturendring i fiskeriene på Island, som så påvirket sterkt både næringsgrunnlag og bosetting. 

På Island har ikke vært formelle begrensninger i eierskap til fiskefartøy. I motsetning til Norge har det ikke vært aktivitetskrav, at reelle eiere skal operere om bord. Det har heller ikke vært et skille mellom fiske og foredling. I lange perioder drev man kommunale fiskerivirksomheter med både fiskefartøy og foredling, det samme hadde den Kooperative bevegelsen og mange private selskaper rundt om på Island.

 

Reguleringer

 

I lang tid har det vært en politisk målsetting i Norge at det skal være fiskerne selv som eier og driver fiskefartøyene. Formålet med dette var bl.a. å binde retten til å eie og drive fiskebåt til lokalbefolkningen og dermed verne om den lokale virksomheten og hindre at båtene gikk på kjøp og salg. Lenge klarte man å realisere målet om lokalt eierskap, men etter hvert som endringene slo inn i fiskeriene ble dette vanskelig. Stadig flere dispensasjoner, som gjorde det mulig for fiskefabrikkene å eie fiskebåter, flyttet også fiskekvoter over til foredlingsvirksomhetene. Leveringsplikt og endringer i kvoteordningene har også satt sine spor. Nye og fornyede fiskefartøy, med ny teknologi har bidratt til stor økning i effektivitet.

Norsk fiskerinæring har lenge vært meget strengt regulert med bakgrunn i norsk distriktspolitikk.

Endringene i norsk fiskeri er til dels dramatiske, men på langt nær så dramatiske som på Island.

Hva har skjedd?

 

Norge:

De siste 25 - 30 årene har det blitt en stor reduksjon i antall virksomheter i fiskeindustrien. Antallet har gått ned med om lag 40 prosent. Dette har ført til at det nå er flere kommuner uten fiskefabrikker enn før og det er særlig i Nord-Norge at tilbakegangen skjer. I 2015 hadde 46 kommuner fiskefabrikk mens antall kommuner i 1995 var 59. I denne perioden har 13 kommuner i Nord-Norge mistet fiskeindustrien sin. I flere kommuner har antall fiskebedrifter blitt færre. Når det gjelder pelagisk fisk har det også skjedd mye. Antall virksomheter har falt fra 117 til 54 i alle fylker i Norge. Konsentrasjon av eierskap har også vært stor i pelagisk fiske, altså både færre fabrikker og færre eiere.

Når det gjelder leveringsplikten er den ofte nesten pro forma. Fiskefartøyene leverer til innlevering som siden sender fisken videre til foredling eller på marked. Regelen er at de største blir større.

 

Island:

Etter at kvotesystemet med fri omsetning av kvoter tok helt over på midten av 1990 tallet startet dramatiske endringer i bosetting, men særlig i næringsutvikling. Fraflytting fra den islandske landsbygda hadde allerede gått meget langt - to av tre islendinger bodde allerede i Stor-Reykjavik området. Store områder, hele Øst-Island og Vestfjordene, hadde på 1990 tallet rundt og under 10 tusen innbyggere. Øst-Island med 10 tettsteder, de fleste typiske fiskevær, hadde drøye 10 tusen innbyggere. På Vestfjordene hadde de fleste tettstedene færre enn 400 innbyggere. Det å miste tråleren og/eller fiskefabrikken var som å frarøve lokalsamfunnet eksistensgrunnlaget.

Utviklingen av bosetting på Island henger nøye sammen med utviklingen i den grunnleggende næringen. Det er de mest typiske fiskeværene langs kysten som har hatt størst tilbakegang i befolkningen. I 1970 hadde området Vestfjordene litt i overkant av 10 tusen innbyggere. Til tross for at Island fikk kontroll over ressursene i havet og nå kunne styre alene gikk innbyggertallet i Vestfjordene tilbake. I 1990 var det nede i 9800 og nå slo det nye kvotesystemet inn på fullt. I løpet av de neste årene mistet dette området flere tusen innbyggere og er nå nede på rundt 7000. Dette forteller likevel ikke hele historien. I likhet med Norge har importert arbeidskraft gjort seg gjeldende i fiskeindustrien. I løpet av relativt få år etter 1995, at Island ble medlem i EØS og dermed åpent land for arbeidssøkende fra  EU-området, hadde utenlandsk arbeidskraft økt til å bli mer enn 10 prosent av den totale arbeidskraften. Før var andelene ubetydelig. En god del av utlendingene satset på jobb i fiskeindustrien og har gjort en stor innsats og er ettertraktet arbeidskraft. En liten del slår seg ned for å bli fastboende i et fiskevær. Regelen er at islendinger flytter bort og utlendinger går inn i jobber som er ledige. Dette motvirker tilbakegangen i befolkningstallet, men om det holder over tid er usikkert. 

Når fiskebruket er borte og kvotene er solgt og overført til store trålere står fiskeværet strippet. Hjørnesteinen er borte. Samfunnet smuldrer innenfra. 

Fordelingen av ressursene i havet har ikke kommet kystbefolkningen til gode. Fordelingen mellom land er ikke bærekraftig. Vi har fått fiskerigrenser men vi har ingen grenser som hindrer eller regulerer fiskerikapitalen. Islandske og norske fiskerikonsern operere internasjonalt og muligens også i økonomier som vi ikke har mulighet til innsyn og/eller påvirkning på. Når det islandske selskapet Samherji bruker egne selskaper på Kypros til å sluse penger i gjennom den norske banken DNB til å kjøpe fiskekvoter i diverse land i Afrika (anklager om å bestikke embetsmenn og politikere for å få tildelt nasjonale fiskekvoter), så dreier dette seg om fordeling av havets ressurser. Denne fordelingen er langt utenfor intensjonen om en demokratisk forvaltning, men den er villet og akseptert.

I de siste årene er det lakseoppdrett som til stor del har erstattet tradisjonell fiskeindustri på Vestfjordene. Dette kommer vi tilbake til.

 

Island kart

Bilde: Kart over Island

 

I en periode på 1990 tallet forsøkte man å mobilisere mot sentraliseringen. Under slagordet “Flytt makta hjem” ble det arrangert en del folkemøter. Innholdet var at distriktene - fiskeværene - skapte store verdier i samfunnet. Folk i distriktene ville få makt i forhold til de verdiene som ble skapt. Dette distriktsopprøret førte ikke frem. Makta i Reykjavik ville ikke lytte og slett ikke gi fra seg makt. Sentraliseringen fortsatte og i tillegg satte den politiske eliten, representert ved markedsliberale politikere, i gang et eksperiment med privatisering, som til slutt endte i en total kollaps i 2008.

På Øst-Island har det vært tilsvarende utvikling og på Vestfjordene, når det gjelder fiskeriene. Flere av de typiske fiskeværene har hatt markant tilbakegang i innbyggertall, i flere tilfeller på mellom 20 - 30 prosent fra år 2000. For hele landsdelen Øst-Island har utviklingen fra 1990 vært en faktisk tilbakegang (fra 13216 til 13059 i 2019). Dette har skjedd til tross for bygging av den største aluminiumsfabrikken på Island og et gigant-kraftverk som forsyner fabrikken med elektrisk strøm.

Byggingen av Alcoa´s fabrikk i Reydarfjördur var et stort tillegg i et ellers ensformig næringsliv i landsdelen. Mange flyttet til landsdelen under byggeperioden og man forventet at mange ville slå seg ned og bli fastboende. Tall viser at det ble et stort oppsving i innbyggertallet i den kommunen der fabrikken står, mens det ellers er samme tendens, stagnasjon eller tilbakegang. Den markante økningen i Reydarfjördur fra 632 innbyggere i år 2000 til 1414 i 2005 veier ikke opp fraflytting fra andre steder i landsdelen. Det er Reykjavik-området som vokser. Det er en stund siden ledende politiskere sa at skillet ikke lenger går mellom by og land, men mellom Reykjavik og utlandet. 
 

 



Tags by og land distrikt fordeling
Categories samfunn
Visninger: 851