Hvem eier fisken i havet? Del 2

Kampen for fiskerigrense

 

"Man kan jo ikke se den grensa under vann", sa den russiske ubåtkapteinen på Dnepr av Arkhangelsk, som fisket i/under norsk farvann (Haralde Heide Steen jr), og snakket om fiskerigrensa.

Etter annen verdenskrig var etterspørselen etter fisk stor i Europa. Flere land dro med mange og store fiskefartøy til fiskefeltene ved Island. I årene 1949 til 1952 ble fangsten av flere fiskearter nesten halvert på grunn av overfiske. Noe måtte skje, islendingene så at andre forsynte seg av deres eksistensgrunnlag. Mange utenlandske trålere respekterte ikke den eksisterende fiskerigrensa på 3 nautiske mil (ca 5,5, km). 

Det ble sagt at bønder på gårdene ut ved kysten på Sør-Island kunne se ut av kjøkkenvinduet når britiske trålfiskere tente en sigarett når de sto ute på dekk. Britene fisket helt opp i fjæresteinene.

I tidligere tider snakket man ikke om fiskerigrense. Havet var fritt. Fritt til å fiske og ferdes. Etter hvert dukket opp et behov for å markere en grense, en markering av et lands territorium. Det skulle også gjelde kysten og havet utenfor. Hvor langt ut i havet skulle landets råderett være. Tidlig på 1700 tallet kom fram en ide om at et land skulle ha råderett som strakte seg 3 nautiske nautiske mil ut i havet, en avstand på et kanonskudd fra kysten. Det ble ikke enighet om dette blant landene. Det var ulike interesser og diskusjoner om juridisk territorium og en fiskerigrense.
Norge sto i spissen for kampen om å utvide fiskerigrensen. Norge gikk ikke med på 3 nautisk mil, men ville heller ha grensen på en sjømil (en gammel måleenhet til sjøs), som er omtrent 4 nautiske mil. Konflikten ble tatt til Den internasjonale domstolen i Haag i 1949, men da hadde Storbritannia og Norge kranglet i alle år om grunnlinje og territorialgrense. Når dommen i Den internasjonale domstolen kom i 1951 fikk Norge medhold i mye av sin argumentasjon. For Norge var det viktig at grunnlinjen ble trukket fra ytterste nes og øyer og at Norges bruk av sjømil (dvs. 4 nautiske mil) ikke gikk i mot folkeretten. Det som kanskje var det viktigste for den norske befolkningen langs kysten var at Den internasjonale domstolen viste forståelse for kystbefolkningens særegne historiske rettigheter til fiske. 

Utvidelser av fiskerigrensen ved Island 1952 - 1975 Dommen i Den internasjonale domstolen i 1951 hadde mye å si for utviklingen av  territorialgrense og fiskerigrense og senere økonomiske soner.

For Island var dommen viktig siden den slo fast at 4 nautiske mil ut fra grunnlinje ikke var folkerettsstridig. Derfor kunne islandske myndigheter utvide fra 3 til 4 nautiske mil med en referanse til domstolens resultat. Siden domstolen ikke handlet om Island og Islands territorium, men Norges, og saken dreide seg om forholdet mellom Norge og Storbritannia, måtte Island forvente at Storbritannia og flere land ville protestere og mene at det Island gjorde ikke hadde rettslig grunnlag.

 

1952 - Utvidelse av fiskerigrensen til 4 nautiske mil

 

I 1952 ble fiskerigrensen ved Island utvidet til 4 nautiske mil (7,4 km) fra 3 nautiske mil. For Island var det viktig at Den Internasjonale domstolen hadde gått med på at grunnlinje kunne strekkes fra ytterste nes og øyer, som gjorde at alle de store fjordene ble stengt for fiske, noe de ikke var med 3 nautiske mils grensen. 

 

Bilde: Innerst hvit - 3 nautiske mil. Lys blå: 4 nautiske mil(1952). Blå: 12 nautiske mil (1958). Mørkere blå: 50 nautiske mil (1972). Mørkeblå: 200 nautiske mil (1975).

 

Island møtte en stor internasjonal protest - alle de store landene i Europa protesterte. Storbritannia satte embargo på islandsk fisk, en boikott som sto helt til 1956. For å kompensere for markedet i Storbritannia vente Island seg til USA og særlig Sovjet med salg av fisk. I tillegg ble mer av fisken foredlet på Island i stedet for å selges som fersk fisk på de utenlandske markedene. Sovjet hadde ikke internasjonal valuta å betale med og måtte derfor betale med varer, bl.a. oljeprodukter og biler (Moscovitch og GAZ 69). Island mente tiden ville arbeide for bevaring av fiskebestanden og at Island hadde en spesiell rolle siden landet var så til de grader avhengig av fiskeriene.

 

GAZ 69 russerjep med kalasje

Bilde: GAZ 69 russerjepp -
mange slike ble importert til Island på 1950 tallet

 

1958 - Utvidelse til 12 nautiske mil - den første torskekrigen

 

I 1958 ble FNs første havrettskonferanse arrangert i genf i Sveits. Selve konferansen fattet ikke noen viktige vedtak og endret ikke mye, men i etterkant av konferansen besluttet Island å utvide fiskerigrensen fra 4 til 12 nautisk mil. Island innså at det ikke var noe å vente på. Det ville ikke bli en enighet om fiskerigrenser. Igjen protesterte de store landene og britene bestemte seg for å sende fregatter til fiskefeltene ved Island for å beskytte britiske fiskebåter. Med dette startet den første torskekrigen. Island med sine 166 tusen innbyggere (1958) og uten militær styrke sto mot en flåtestyrke fra The British Empire. Den islandske kystvakten besto av noen få og små skip. Kamphandlingene på fiskefeltene var til dels harde, de britiske fregattene var overlegne i størrelse, hurtighet og våpenutrustning.

En av de islandske kystvaktbåtene, en trebåt opprinnelig bygget i Akureyri i 1939, 72 bruttotonn, utstyrt med en kanon på baugen. Det fortelles om at kanonen hadde kystvakten fått kjøpt billig fra den danske hæren. Kanonen hadde opprinnelig blitt brukt i den dansk-tyske krigen i 1864 og siden lagret på Grønland. Nå satt den på baugen til en av de islandske “gunboats”, som britene kalte kystvaktbåtene.
Den islandske kystvakten hadde som oppgave å arrestere britiske trålere som fisket ulovlig innenfor fiskerigrensen. For å stoppe trålerne fyrte kystvakten av et kanonskudd foran baugen på tråleren. Etter at tråleren stoppet skulle mannskap fra kystvakten gå om bord. Britene undret seg over at når den minste kanonbåten hadde fyrt av tok den ikke opp forfølgelse men lå lenge stille. Forklaringen var at når den danske kanonen ble avfyrt ristet båten så mye at det elektriske anlegget om bord slo ut og det tok tid å reparere.

Det var først i 1961 at den første torskekrigen ble avslutett med en avtale mellom Island og Storbritannia. Britene fikk lov til å fortsette å fiske i havområdet mellom 6 og 12 nautiske mil i tre år. Det var et nederlag og islendingene gikk med på at ytterligere konflikter om utvidelser av fiskerigrensen kunne tas opp i Den Internasjonale domstolen i Haag. På Island var det tilsynelatende enighet om utvidelse blant de politiske partiene. Nærmest ubegrenset fiske var i ferd med å ødelegge ressursgrunnlaget. Folket støttet utvidelse. En ny regjering kom til makten i 1956 og besto av Senterpartiet, med statsministeren, Det sosialdemokratiske folkepartiet, med utenriksministeren og det sosialistiske partiet Folkealliansen, med fiskeriministeren. Regjeringserklæringen hadde utvidelse av fiskerigrensen som en av de store sakene og å legge ned den amerikanske NATO basen som en annen viktig sak. Fiskeriministeren ville få utvidelse straks, mens sosialdemokratene ville avvente til etter FNs havrettskonferanse i Genf i 1958. Samtidig innledet utenriksministeren hemmelige samtaler med Storbritannia og NATO. Formålet var å få NATO til å ødelegge saken for regjeringen. Vi er nå godt inne i den kalde krigen. Utvidelsen av fiskerigrensa 1952 og britenes blokade av fisk fra Island førte til at Island og Sovjet fikk til en stor handelsavtale. Dette var noe som bekymret NATO sterkt. At kommunistene kom inn i regjering i 1956 ble videre bekreftelse på at NATO slo sprekker. For det konservative Selvstendighetspartiet, som nå var kommet i opposisjon, var den vestlige NATO fasaden viktigere enn at Island fikk fikk utvidet fiskerigrensen. Det var like mye kommunikasjon mellom utenriksministeren og opposisjonen og NATO som med egen regjering. Etter at FNs havrettskonferanse i 1958 ikke endret noe som helst beslutett fiskeriministeren å effektuere løftene i regjeringsplattformen om å utvide fiskerigrensen til 12 nautiske mil. Det skjedde 24. mai 1958 og dramatikken var stor. Det var klart at regjeringen slo sprekker. Siden regjeringen allerede hadde vedtatt i regjeringsavtalen å utvide fiskerigrensen så var det formelt fiskeriministeren som kunne beslutte utvidelse. På dette grunnlaget beslutett fiskeriministeren å utvide, hva enn de andre ville gjøre. Statsministeren truet med å gå av, men fikk som svar fra fiskeriministeren at det kunne han godt gjøre, men at regelverket om utvidelse til 12 nautiske mil ville gjelde inntil en ny regjering trakk det tilbake. Statsministeren innså at det ville være dødsdom å gå ut i valgkamp med parole om å trekke tilbake utvidelse av fiskerigrensen. Det innså også sosialdemokratene som måtte bøye seg. Regjeringen gikk av i desember 1958. NATO og den vestlige alliansen klarte å sette stopper for en regjering med “kommunister” i et NATO land. Fasaden ble reddet. Som nevnt inngikk Island og Storbritannia en avtale i 1961, der Island måtte gi etter og innrømme å sende fremtidige utvidelser til Den Internasjonale domstolen i Haag. Island hadde hittil hevdet at utvidelser var kyststatenes rett og ikke en sak for stormakter å beslutte. 

 

1972 - Utvidelse til 50 nautiske mil - den andre torskekrigen

 

I årene etter utvidelsen til 12 nautisk mil i 1958 gikk fangsten på fiskefeltene ved Island drastisk tilbake  og i 1971 besluttet Island å si opp avtalen med britene fra 1961. Samtidig vedtok Alltinget å forberede utvidelse av fiskerigrensen fra 12 til 50 nautisk mil 1. september 1972. Britenes reaksjon på utvidelsen ble voldsom. Flere fregatter og slepebåter ble beordret til området rundt Island. Slepebåtene ble hyppig brukt til å true og kollidere med de islandske kystvaktskipene. Stormakten skulle bruke militærmakt mot en ubevæpnet nasjon. En av NATOs stormakter sendte militære styrker mot det eneste landet i NATO som ikke har forsvar eller militære styrker. På Island ble dette betraktet som et militært angrep, noe det uimotsigelig var. 

Det ble mange episoder på fiskefeltene. Fregattene brukte sin hurtighet til å jage de islandske båtene. Når du ikke kan vinne over militærmakta med våpen så kan du ved å bruke klokskap. 5. september 1972 brukte islendingene for første gang et spesielt våpen som viste seg å duge. En enkel konstruksjon, kalt “trålvaiersaks”, ble slept etter kystvakten på tvers av trålvaierne til de britiske trålerne som da ble kuttet over og trålen sank og gikk tapt. Dette var både effektiv og fullstendig ufarlig redskap for mannskap. I tillegg til å bli konstant forstyrret mens de trålet ulovlig bli det å miste trålen katastrofalt. Det kunne ta lang tid å finne og få tatt opp trålen og i mange tilfeller måtte trålerne seile hjem til England for å hente nye redskaper. Det var ikke lenger snakk om lønnsomt fiske, dette var politikk og maktspill. 
 

Illustrasjon av trålklipper som ble brukt for å klippe trålen hos britiske trålere Illustrasjon: Trålvaiersaks - trekkes av kystvakten
på tvers av trålvaieren og kutter den.

 

 Både britene og tyskerne fortsatte å fiske innenfor fiskerigrensen og begge land boikottet islandsk fisk. Islendingene måtte finne nye markeder og videreforedling av fisk fortsatte å øke på Island. Boikotten rammet økonomien på Island. Island fikk et hardt slag i økonomien i 1968 når silda forsvant og dermed mellom 20 og 30 prosent av eksportinntektene. En midlertidig avtale ble inngått med britene i 1973, og med  V-Tyskland først i 1975.

 

1975 - Utvidelse til 200 nautiske mil - den tredje torskekrigen 

 

Den 15. oktober 1975 utvidet Island fiskerigrensen fra 50 til 200 nautiske mil. Med det ble tvisten mellom landene ført på et nytt nivå. Det kom til store konflikter på fiskefeltene. Britene sendte nå enda flere fregatter og slepebåter til de islandske fiskebankene. Britiske fregatter forsøkte å renne islandske kystvakten i senk. Bare et døgn etter at Island utvidet grensen måtte fisketråleren Primella fra Hull se trålen forsvinne til bunns. Islandske kystvakten kuttet trålen fra stadig flere trålere. De islandske kystvaktskipene var ikke mange og de var små sammenlignet med fregattene. En islandsk fisketråler, Baldur, ble integrert i flåten til kystvakten. Det ble en suksess. Tre britiske fregatter måtte returnere til England for reparasjon etter å ha kollidert med Baldur. I tillegg var Baldur meget effektiv med å kutte trålen til britene. 

Det var ikke bare på havet at det blåste friskt. I februar 1976 kuttet Island på diplomatiske forbindelser med Storbritannia, kalte sin ambassadør i London hjem og utviste den britiske ambassadøren. Det ble truet med å melde Island ut av NATO siden det ikke var noen vits i å være med i en forsvarsallianse som ikke kommer landet til unnsetning når landet blir militært angrepet utenfra. Men NATO hadde kanskje ikke regnet med at et angrep på et NATO-land skulle kommer fra et annet NATO-land!

I 1976 ble de inngått en avtale. Island og Storbritannia startet forhandlinger i Oslo den 23. mai og den 1. juni ble en avtale undertegnet. Dette markerte avslutningen på torskekrigene, som hadde pågått mer eller mindre i 20 år. Avtalen fra 1976 var i alle ledd en seier for Island. Grunnen til seieren var at Island kjempet for å bevare havets ressurser. Bevaring av havets ressurser hadde fått en markant tilslutning internasjonalt, særlig blant kystnasjoner, noe som ble bekreftet på FNs havrettskonferanse 1974 - 1976, der målet om 200 nautiske mils økonomisk sone fikk stor støtte. Dette ble siden innholdet i Den Internasjonale Havrettskonvensjonen. Selv om målsetningen var klar allerede i 1976 så måtte det til hele 11 konferanser og en lang prosess for å få konvensjonen ratifisert. Det skjedde først i 1994. Grunnen til at det tok så lang tid er ikke bare at dette er en komplisert sak, men mest at det dreier seg om vitale interesser. Stormaktene var langt fra villige til å gi etter. Flere land som ikke grenser til hav ville også få rettigheter til å utnytte havet. Det var maktkamp, en kamp som til slutt førte fram til at det er først og fremst kystnasjonene som skal forvalte havets ressurser. Der er bra, men det gjenstår å se hvordan de klarer å forvalte denne rikdommen.

Fremdeles er store havområder “i det fri”, som ikke er regulert. Det er internasjonale regler og lover som skal hindre overfiske og rovfiske, men det er dårlig med oppfølging og kontroller. Store flåter med “sjørøvere” fisker utrydningstruede fiskearter og får avsetning av produktene i et stort illegalt internasjonalt marked. Dette markedet er beskyttet av de mektige og rike, også fiskerikonserner som opererer legalt. Her er det grådigheten som rår. 
 

Bilde:
Fiskerisoner i N-Atlanteren
- Kartverket

 

Fiskerigrense og gevinst

 

Fiskerigrense er ikke en territorialgrense. Norsk og Islandsk territorialgrense er 12 nautisk mil ut fra en grunnlinje som strekker seg mellom ytterste nes og øyer, holmer og skjær. Fiskerigrensen er nå 200 nautiske mil ut fra grunnlinjen og er den samme som den økonomiske sonen. En fiskerigrense på 200 nautiske mil er et resultat av en iherdig kamp. Den har ikke kommet av seg selv.

Historien om Island og kampen om fisken i havet er ikke spesiell for Island. Men den er spesiell fordi den illustrerer på en meget klar og tydelig måte hva som skjer. Det er mange land i verden som har dratt nytte av den kampen som ble ført for at kystnasjonene selv kan bestemme over egne ressurser. På grunn av den spesielle og viktige plass som fiskeriene har og hadde på Island så var det naturlig at Island satte seg i spissen for kampen om ressursene i havet. Torskekrigene var spesielle kriger og det er ingen andre enn islendingene som har kriget for å forsvare torsken i havet.  Det var ingen andre som så resolutt utvidet fiskerigrensen fra 3 til 4 til 12 til 50 og til slutt 200 nautiske mil. Dette var et spørsmål om eksistensgrunnlaget. 

Det er derfor vi forteller om Island og kampen om fiskerigrensen her. Det er den lilles rettferdige kamp mot stormakter. Islands bidrag i FNs havrettskonferanser var langt større enn landets befolkningstall skulle tilsi.

I dag er 200 nautiske mil den normale grensen for et lands forvaltning av havet. Der avstanden til naboland er mindre enn 200 nautiske mil gjelder midtline om ikke annet er avtalt.

 



Tags den internasjonale domstolen fiskerigrensa
Categories samfunn
Visninger: 540