60 kilo - i bakspeilet - Siglufjörður

Forfatteren Hallgrímur Helgason har skrevet en stor roman i tre bind - 60 kilo serien om Seglufjöður på Nord-Island. 

Den første delen, Seksti kilo solskinn, kom ut på norsk i januar 2026 - utgitt av Kagge forlag. De to andre, 60 kilo juling og 60 kilo søndager kommer over sommeren 2026 og våren 2027. Samlet er de tre 60 kilo romanene på over 1600 sider i den originale islandske utgaven. 

Det er et stort litterært verk som Hallgrímur har satt sammen, skrevet og diktet. Det er også et historisk verk om hvordan et sted vokser fra å være egentlig ikke noen ting til å bli et yrende samfunn av folk av ymse slag og ikke minst et sted som skapte historier og eventyr. 

Hallgrímur klarer å illustrere det som vi islendinger ikke ville vite om hvordan skjedde. Vi ville egentlig bare konstatere at det skjedde, og at det var mye, og mye mer enn mye. Vi kaller det for et sildeeventyr når silda, havets sølv ble til Islands gull.  

Det er Kagge forlag som løfter dette mesterverket til Hallgrímur Helgason opp på den norske scenen - ikke så lite løft det. Den første boka, 60 kilo solskinn, har fått fantastisk mottakelse i Norge.  

Det er Maren Barlien Guntvedt som oversetter på mesterlig vis. 

Denne artikkelen gir et glimt av historien til Island og Siglufjörður, fjorden på Nord-Island, som Hallgrímur Helgason i 60 kilo omsakper til sin Selgulfjörður, der romanhandlingen foregår. Det var ikke bare sild, men også hvalfangst, torsk og ikke minst haifangst i havet rundt Island. Det var fiskere fra andre land og redere fra andre land som tjente seg søkkrike på islandsfiske. Islendingene hadde nok med å hanskest med voldsomme vulkaner som tok 20 prosent av befolkningen i et jafs og 75 prosent av husdyr, som slet med undertrykkelse fra en ubarmhjertig kolonimakt, som prøvde å berge seg på landbruk som ikke hadde fått utviklet seg i flere hundre år og som begynte nasjonens selvstendighetskamp med en kamp om det islandske språket, det mest hellige for folket i landet.   

Som i et eventyr ble Island tilført en ryggrad for å bære landets selvstendighet, nasjonens selvtillit og folkets selvfølelse. I løpet av kort tid ble det islandske samfunnet forandret fra å være et på mange måter stagnert samfunn til et sterkt voksende samfunn der havet og fiskeriene spilte stadig større rolle.  

Denne forandringen skjedde først og fremst på grunn av nordmennenes “nye landnåm”. 

Det første landnåm var på siste halvdel av 800-tallet da nordmenn kom over havet og slo seg ned på Island for permanent bosetting. Denne perioden kalles Landnåmstid. 

Etter det som sagaene forteller het den første landnåmsmannen Ingolfur Arnarson. Han slo seg ned i år 874 i en bukt på Sørvest-Island og kalte gården sin Reykjavík, på grunn av røyken som dampet opp fra jorden. Da var det gått to år fra Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. 

I årene etter kom mange nordmenn til Island for å ta land. I litteraturen står at landet var frodig, skog mellom fjell og fjære og ørret i alle elver og bekker. Da Alltinget ble etablert på Thingvellir i år 930 var hele landet tatt, står det i gamle bøker. Landnåmstiden var over. (Landnåm betyr å ta land.) 

Kilder som Landnåma bok og Islendingabok, som er noe av det første som ble skrevet på islandsk (og norrønt), forteller om de som kom, hvem de var og hvor de slo seg ned. 

Hvor mange som kom fra Norge til Island vet vi ikke. Mellom 50 og 80 tusen? Noen mener det var nesten 100 tusen. I Norge anslår man at det bodde mellom tre og fire hundretusen på denne tiden. Dette er ikke enkelt å vite. Det er heller ikke klart hvilke områder som på den tiden ble kalt Norge. Men det er sikkert at det kom forholdsvis mange mennesker for å bosette seg på Island på slutten av 800-tallet og begynnelsen av 900-tallet. 

Sagaene forteller om bosetting i alle landsdeler, inne i fjorder og daler. 

Island ble aldri et kongedømme, det hadde bosetterne fått nok av i gamle landet. I stedet etablerte de det som nærmest kommer “et demokrati”, þjóðveldi, som betyr folkemakt (þjóð=folk, veldi=makt), med Alltinget som den sentrale makta. En annen sentral makt fantes ikke, ikke en konge/monarki eller annen sentral myndighet. Alltinget tinget om folks ve og vel og dømte i tvister. Ble en mann dømt fredløs, altså en dødsdom, fantes ingen myndighet til å utøve domstolens vilje, det ble derfor overlatt til folket. De fredløse fikk kanskje anledning til å komme seg på skip og forlate Island, eller som det gikk til med Gunnar på Hlidarenden, som ble dømt fredløs og på veien til skipet snudde seg og så tilbake og sa “så fager er lia og jeg vil ikke dra”. Litt senere kom uvennene hjem til gården og dro igjen med livet til Gunnar. 

Siglufjord er også nevnt i de gamle bøkene om landnåm.  

Siglufjörður og landnåm

I Landnåmabok står det om Thormod den sterke Haraldsson (Þormóður rammi Haraldsson): “Þormóðr en rammi hét maðr; hann vá Gyðr, móðurföur Skjálgs á Jaðri; ok varð fyrir þat landflótti og fór til Íslands;...” (Thormod den sterke het en mann; han drepte Gydr, morfar til Skjalg på Jaren; og måtte på grunn av det flykte fra landet og dro til Island.) 

Vi kan tenke oss Thormod som drar med folket sitt på fire skip. De fikk en tøff overfart. De dro fra Norge i begynnelsen av juni og etter mange døgn nådde de Hjaltland, der de gjorde opphold i noen dager for å hvile og ordne mat og drikkevann, fikse seil og annet. 

Det var Thormod som styrte det nest største skipet, som også var det beste, og der hadde han sin nærmeste familie. Thormods sønn, Finnur, som hadde rukket å bli 15 år før de dro, var fars styrmann. De viktigste og dyreste redskapene var også i lasten og det viktigste av alt såkornet. Det største skipet ble brukt til å frakte husdyr og redskaper, og formann Arnald hadde seks sterke menn med seg. På det tredje skipet var Hermod, Thormods bror, formann, og det fjerde skipet ble styrt av Håstein, en av Thormods viktigste kriger og vokter. På de fire skipene var 56 mennesker, 43 voksne og 13 barn. Skipet som Thormod styrte hadde en seilduk strukket over forstavnen som ly for vind og pøs, for barn og kvinner. Alle skipene var godt lastet med redskaper og mat og husdyr. 

Etter flere døgn til havs kom de til Færøyene der de igjen hadde noen dagers opphold. På overfarten fra Færøyene til Island møtte de en sterk storm fra nordøst. I to døgn måtte de ro og holde skipene opp mot bølgene. Det var for sterke vindkast for å bruke seil. En tidlig morgen så de landet reise seg ute ved horisonten. 

Thormod hadde fått vite at mye land allerede var tatt på Island og at han burde dra nordover. Der skulle det være større mulighet for å finne et landområde som ikke var besatt. Etter å ha vært på land på tre steder og møtt folk seilte de videre og kom til en fjordmunning ytterst på en halvøy. Thormod bestemte at de skulle seile inn i fjorden. Thormod så raskt at fjorden ikke var lang og at den ikke var bebodd og at den så ut til å være lun og en tange som gikk ut i fjorden. De la til på innsiden av tangen og gikk på land. Tangen ble umiddelbart kalt Thormodstangen, noe den fortsatt heter den dag i dag.  

Fjorden var omringet av høye og bratte fjell, men innerst var det flater og tre daler inn mellom fjellene. Thormod valgte så å dra ut til fjordmunningen og gå på land på en lang tange som gikk på tvers fra øst til vest og skjermet selve fjorden for uthavsbølgene. Da Thormod seilte skipene sine inn fjorden kalte han den Siglufjord,  og tangen i fjordmunningen for Siglunes. Fra Siglunes var det kort avstand ut til fiskefeltet, som ga mye fisk. Thormod slo seg ned med folket sitt på Siglunes og bygde en gård der. 

Det er ikke å oppdrive noen kilder som forteller om livet til Thormod og hans folk, men sannsynligvis levde de slik mange på Island gjorde i flere hundre år, som bønder og fiskebønder. Det er ikke skrevet en saga om Thormod den sterke. 

Det er heller ikke mye å hente i bøker om livet i Siglufjord generelt, men vi vet at de som bodde der drev med haifangst i stor stil og eksporterte haiolje til utlandet Islandsk haiolje var ettertraktet og brukt som lampeolje. Vi vet at i lange perioder ble gatene i storbyer som København belyst med haiolje fra Island. 

Livet i Siglufjord var alltid et liv i isolasjon. De høye fjellene med de bratte fjellsidene var ikke lett å overstige. Havet utenfor fjorden var vanskelig. Sterke strømmer og steinete fjærer og høye klipper som gjorde det umulig å komme seg på land. Fortsatt forteller navn på topper og skar i fjellene om at det ikke var uten fare å gå over. Ved siden av skaret som burde brukes finnes “afglapaskarð” eller tullingskaret som fører rett fram til et stup og en sikker død. 

På vestsiden av Siglufjord er Ulvdalene, der bodde det også folk. Da snøras tok både hus og de syv menneskene som bodde på gården Engidalur i april 1919 gikk det en uke til det ble oppdaget. 

Havet gir

Havet rundt Island var en skattekiste i flere hundre år. Men det var ikke bare islendinger som drev med innhøsting fra havet. Islendingene drev i liten grad med fiske og stort sett kun til eget bruk. Haifangsten var et unntak. Grunnen til at islendingene ikke drev med fiske er kanskje først og fremst at de manglet båter, men også at islendingene var først og fremst bønder og innhøsting av fôr for husdyra var den viktigste oppgaven i den relativt korte sommeren og der måtte alle bidra med arbeid. Islendingene var rett og slett for få til å kunne spre seg på flere oppgaver.  

Det manglet ikke fisk i havet og utlendinger drev med fiske i stor stil i havet rundt Island. Det var fiskere fra Nederland, franskmenn fra Normandi, basker og spanjoler. De utenlandske fiskerne hadde kontakt med islendingene og drev forretning, de fikk ullvarer og kanskje fersk lammekjøtt i bytte mot mel, krydder og salt.
Ut på 1800-tallet kom det også seilskuter fra Amerika for å fiske rundt Island. 

Mange islendinger så med misunnelse på de store fiskeskipene. Det var vennskap mellom islendingene og de utenlandske fiskerne som kom år etter år og det gikk rykter om at de etterlot seg mer enn varer flere steder på Island. Utenlandske trekk i befolkningen i flere avsidesliggende strøk var tydelige. 

På Island var det bare uendelig fattigdom og evigvarende uår. Det var mye å tjene på fisket rundt Island, men det var få islendinger som ble rike. 

Hvalfangst

Selv om utlendinger drev med hvalfangst i stor stil allerede fra 1500-tallet hadde islendingene hverken skip eller mannskap til å fange hval. Historien om hvalfangsten på feltene rundt Island er både lang og interessant. Vi har skriftlige kilder om hvalfangsten til spanjoler og basker og deres forhold til islendingene. Nordmenn etablerte 13 stasjoner på Island, den første i 1883 i Alftafjord på Vestfjordene. Det ble 8 stasjoner i Vestfjordene og 5 i Østfjordene. Det aller meste av materialene til stasjonene ble fraktet til Island, bygninger og maskiner. Og siden stasjonene ble i mange tilfeller satt opp i fjorder der ingen eller meget få folk bodde, måtte man også flytte de som arbeidet på stasjonen fra Norge til Island. Det tok ikke lang tid fra kvalfangstskipene ankom til fabrikkene sto klare til å koke hval. Den norske hvalfangsttiden på Island var relativt kort. I 1913 forbød Alltinget all hvalfangst fra landfaste stasjoner og hvalfangsten tok slutt i 1915. Alle stasjonene var eid og drevet av utlendinger og da aktivitetene tok slutt ble fabrikkene demontert og transportert og satt opp i sørhavet der hvalfangsten ble tatt til nye høyder.

Som kuriositet kan vi nevne at den staselige boligen til Hans Ellefsen fra Stokke i Vestfold, som reiste og drev hvalfangststasjonen på Solbakki i Önundarfjorden, ble solgt til Reykjavik i 1910. Ellefsen solgte det norske laftehuset til Hannes Hafstein (Islands statsråd) for 5 kroner. Det ble demontert og flyttet til Reykjavik og fungerte som statsministerbolig fram til 1940. Etter det har huset fungert som statens representasjonsbolig, der mange prominente utenlandske statsledere har gjestet. 

Sild og fisk

Det begynte med landnot, altså garn som ble satt ut og trukket inn til land og fisken som kom i nota ble ført på land og siden saltet og deretter lastet om bord i skuter som dro østover havet til England der fangsten ble solgt. I en periode var torskefisket stort i omfang og engasjerte mange norske rederier. De fleste drev torskefiske ved Island ved siden av sildefisket. 

Torskefisket ved Island var nesten utelukkende drevet av utlendinger og mye av nordmenn. I 1880 fikk klippfiskmottaket i Bilbao mer enn 3000 tonn islandsk klippfisk, som var en ettertraktet vare og gikk for betraktelig høyere pris enn den norske klippfisken, som hadde dårligere kvalitet. Det meste av fortjenesten tilfaldt utlendinger siden islendingene fortsatt ikke hadde interesse eller finansielle krefter til å satse på fiskeriene. 

Til å begynne med, på 1870-tallet, var sildefisket konsentrert på Øst-Island, med Seydisfjord som det viktigste stedet. De norske båtene kom til Island lastet med tomtønner, salt og krydder og nødvendige redskaper. Når de hadde fylt alle tønnene med sild, satte de kursen tilbake hjem til Norge eller at de dro direkte til England for å selge silda. Overfarten kunne ta et par til tre uker, noe som gjorde at hver båt ikke fikk mange turer hver sommer. I slutten av 1890-tallet hadde sildefisket flyttet seg til Nord-Island, med Siglufjord som det viktigste stedet. Siglufjord var på mange måter det best egnede stedet for den storstilte sildeindustrien som blomstret opp. Silda holdt seg mye på området direkte nord for Siglufjord, på Grimsøy-sundet. Det var så kort vei ut til der silda gikk i stimer at båtene gjorde flere turer hver dag.   

Torskefisket hadde også et oppsving. Det fortelles om at farvannet utenfor Vestfjordene og Vest-Island myldret av utenlandske fiskeskip, bl.a. franske, spanske, nederlandske og amerikanske. De fisket med line og hvert fiskeskip hadde flere mindre fiskebåter, dorier, som de brukte til å gå tettere inn til kysten. En beskrivelse forteller at torskestimen gikk så tett at snøret ikke kom til bunns. Steinen ble liggende på fiskryggene.  

År etter år ble 80-90 landnotbruk sendt over havet fra Norge med alt tilhørende. Ingen ting fantes på Island som kunne brukes til fisket, annet enn fisken i sjøen. Islendingene hadde ingen kunnskap om notfiske eller sildefiske. Det islendingene drev med var å jakte på hai og koke olje av leveren. Og så hadde de sau! 

Nordmennene måtte bringe med seg mannskap, redskaper og verktøy og de fleste matvarer. Noen av de større rederne brakte med seg materialer til bolighus, norske laftehus, ferdig laget i Norge, og satt sammen på Island. 

I brev som de norske fiskerne skrev og sendte hjem fortalte de at maten som islendingene spiste ensartet. Hele vinteren spiste de tørket fisk rå, som de smurte sauefett på. En skrev at de sitter inne i sine torvhus og fyrer med tørket torv og kveder viser eller forteller sagaer. Om sommeren er alle opptatt av å høste høy for sau og hester, og kua om de hadde en eller to. 

I slutten av 1800-tallet begynte sildeeventyret på Nord-Island. Silda viste seg i store stimer i havet utenfor Siglufjord. 

Det er her Siglufjord blir til Segulfjord i romanen til Hallgrímur. 

Men det er også her at Siglufjord blir et av Islands viktigste fiskevær. 

Befolkningen i tall

I år 1889 bodde kun 72 mennesker i Siglufjord og nærliggende området - sognet. Året etter hadde antallet doblet seg til 142, og etter det går det veldig raskt oppover. I 1910 er 440 innbyggere registrert i Siglufjord og i 2011 er det blitt 721 innbyggere. 

I 1920 bodde 1175 mennesker i Siglufjord, en økning med over ett tusen mennesker på tyve år. 

I Manntallet 1703, som er det eldste oppbevarte manntallet i verden som oppbevarer navn, alder og kjønn og sosial status til alle landets innbyggere, var islendingene 50358.  

I juni 1783 begynte et kjempestort vulkanutbrudd på Sør-Island, som holdt på til 1785. Giftige gasser ble spredt over stor del av landet og 20 prosent av befolkningen strøk med. Mer enn 75 prosent av alle bufe på Island døde. I folkeregistret for 1785 er innbyggertallet nede i drøye 40 tusen. 

Gass- og askeskyer drev mot øst og dekket for sol slik at værforholdene i Europa ble forandret, noe som forårsaket brist i avlinger, bl.a. i Frankrike og England. En islandsk vulkan spilte derfor en viktig rolle i foranledningen til den franske revolusjonen. Giftig nedfall av flussyre og svovelsyre ødela store jordbruksområder i Europa. Det fortelles at sollyset ble kraftig redusert i lange perioder og luften ble nedkjølt, avlinger sviktet i flere sesonger på rad. Det skapte hungersnød og sykdommer, både mennesker og dyr døde. Vinteren 1784 ble den kaldeste i manns minne og uår som fulgte bidro til misnøye og opprør som førte til den franske revolusjonen i 1789. 

Island var fortsatt under den danske kongen og folk forventet hjelp fra København. I kanselliet i København drøftet man planer om å flytte befolkningen fra Island til de Jydske hedene og Finnmark (som også var under dansk herredømme), i hvert fall alle arbeidsføre islendinger. Det skjedde ikke, og islendingene fikk klare seg selv, men danskene fikk fortsatt haiolje fra Island til gatebelysning i København. 

Med en befolkning på rundt 40 tusen og store deler av landet ødelagt etter katastrofen, tok det lang tid å samle kreftene og komme seg. Det var ingen hjelp å få fra Danmark, som heller tjente godt på det lille som Island kunne levere. Danskene innførte dansk språk i administrasjonen og det ble selvsagt snakket dansk hos monopolkjøpmennene. Det islandske språket holdt på å gå inn i en skyggedal, men levde blant folket, som ikke ville gi opp. Det er kanskje typisk at selvstendighetskampen på Island begynte med en språklig oppvåkning. Tidsskriftet Fjölnir som ble gitt ut av islandske studenter i København i årene 1835 til 1847 skrev om språkrensning og nasjonal frihet. Fjölnismenn, som de ble senere kalt, så for seg en selvstendig nasjon i eget land med rundt 60 tusen innbyggere. Det de kanskje ikke var klare over, eller ikke lot det forstyrre, var at islandsk næringsliv fortsatt var i middelalderen og på ingen måte i stand til å makte å bære et selvstendig samfunn, en selvstendig nasjon. 

Samfunnet var fortsatt avhengig av Danmark. 

Islendingene kjempet og i 1874, på tusenårsjubileet for det første landnåm, kom den danske kongen Christian IX, (eller Kristján IX som det het på Island) til Island og brakte med seg Islands første grunnlov. Selv om det egentlig var en kopi av den danske grunnloven ble det en stor inspirasjon for å kjempe videre mot en full løsrivelse.  

Om lag 50 år etter at de første selvstendighetsforkjemperne startet kampen var det tegn til at situasjonen ville bli en annen og bedre og det var ikke danskene som bidro, men nordmenn. 

Nordmennenes engasjement i sildefisket, og torskefisket på Island, var utelukkende av egeninteresse. Fortjenesten ble ført ut av landet, på samme måte som fortjenesten fra hvalfangsten. Det som sto igjen etter at hvalstasjonene sluttet å koke hvalspekk var ruiner. Hus og maskiner ble tatt med når nordmennene dro på hvalfangst i sørhavet. Men så kom silda, havets sølv og de som løftet sildeindustrien var norske. De kom med båter, brygger og hus. De kom med tønner og salt og de kom med mannskap. Nordmennene kom med kunnskapen og kapitalen som måtte til. De kom også med musikken, trekkspillet, som tente mange flammer mellom de islandske sildedamene og de norske sildefiskerne i sildebrakkene og i lia overfor bebyggelsen når sola skinte døgnet rundt. 

Det var ikke mange islendinger som satset på sild til å begynne med, men de fantes og de forsøkte. Etter hvert ble islendingene mer med på leken og investerte og etablerte salterier og fabrikker. 

Hva møtte nordmennene da de kom til Island

I sin bok “Norske seilskuter på Islandsfiske” skriver Kari Shetelig Hovland om den store invasjonen av nordmenn til Island på slutten av 1800-tallet. Kari refererer også fra brev som nordmenn skrev hjem til Norge og beskrev det de så og opplevde.
En skipper fra Stavanger skriver i et brev hjem: “Island er for mine øyne et meget magert land, da her er nesten ikke annet at se end sten og høye klipper. Menneskene bor i jordhuler, og der hvor jeg har vært inde er det mest at ligne ved Rottegange, kun i større format.”
En annen fra Stavanger beskriver Seydisfjord i et brev. Han hadde da vært der i 7 uker. “Det er bare postforbindelse her om sommeren, fra mai til september. Det er 3 kjøpmenn i fjorden, to fra København og en islending. Her bor en prest, en sysselmann og ellers bare fattige fiskere. Presten har to sokn, Mjóifjord og Seydisfjord. I Mjóifjord har han preiket tre ganger på et år. Her preiker han bare når folk en sjelden gang kommer sjøveien eller landeveien til kirke, de kommer helst for å holde løyer og drikke med presten. Han går og kjøper brennevin i en blikkdunk som tar 5 potter. Treffer han kjenning på veien så drikker de og så kysses de, som skikken er."

Det var et leven når mange hundre norske brennevinstørste nordmenn kom i land, i landligge, på steder der det bodde færre enn hundre mennesker. Dører og vinduer i butikken ble spikret igjen og folk holdt seg inne i torvhusene sine. Likevel snakker nordmennene om islendingene, at de var gjestfrie, men spesielle, at de likte å fortelle episoder fra sagaene til de norske gjestene. 

For islendinger i avsidesliggende fjorder og daler som sjelden fikk folk på besøk ble det en stor forandring når de norske båtene ankom og mannskapet gikk i land, og de var ikke få. Et år gikk 75 norske skuter fra Ålesund til Island, med 28 landnotbruk, og 578 mann. I 1881 dro 187 båter med 90 notlag og mannskap på 1799 fra Norge på sildefiske til Island. 

Ingen vet eksakt antall nordmenn på fiske og på fiskebruk på Island i slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, men det kan dreie seg om noen titalls tusen i året, både fiskere på båtene og de som jobbet på land, i hvert fall i flere av årene. 

Til å begynne med var både torskefiske og sildefiske “uten begrensninger”, dvs. der det var en begrensning ble den ikke overholdt og islandske myndigheter hadde ikke folk nok for å kontrollere. De norske spekulantene bygde brygger og salterier, pakkhus og bolighus og mange tok med seg familiene fra Norge til opphold over sommeren. Om høsten dro de tilbake til Norge. Ifølge islandske lov og regler var det ikke lov å eie og drive virksomhet på Island og ikke bo fast på Island. Det førte til at de norske eierne overdro eiendommen sine til islandske “stråmenn” som fungerte som eiere inntil våren kom og de norske var tilbake. Ettersom nordmennenes aktiviteter ble større og sto i veien for islendingene i å etablere seg, ved f.eks. at de fleste gode tomter var underlagt norske bruk, gikk islandske myndigheter hardere fram i å kontrollere og det ble satt nye lover og regler som gjaldt utenlandske aktører. Det førte til at islendinger tok stadig mer over både fiske og foredling. 

60 kilo

60 kilo fortellingen til Hallgrímur Helgason beskriver utviklingen i Segulfjord, en fjord på Nord-Island. I begynnelsen er det kun noen få hus på tangen som strekker seg ut i fjorden, og lengre inn i fjorden er det noen gårder under bratte fjell, som omkranser fjorden. Det er et kirkesogn og det er sognet som eier og forvalter alt land i sognet. Bønder, kjøpmenn og andre som vil ha et lite stykke jord må forhandle med presten, som dermed ble også en mektig person på det materielle området. De norske måtte forhandle med presten om tomter for salterier og fabrikker, men også i noen tilfeller andre som allerede hadde festet seg en tomt. Prestens liv og leven lignet mer på livet til grossister og spekulanter enn folkets sjelesorger. 

De fleste islendingene bodde fortsatt i torvhus, mens de norske bygget hus av tre, importerte laftehus, med kledning og paneler, glass i vinduer og på steingrunn. Etter hvert flyttet også islendingene i trehus, ofte kledt med bølgeblikk på tak og vegger for å tåle regn og nordavinden.

60 kilo fortellingen til Hallgrímur om Segulfjord slutter i begynnelsen av 1930-åra. Da er Siglufjord på full fart til å bli et av de viktigste og mest verdifulle stedene på Island. 

Siglufjord - Siglufjörður

Hele sommeren gikk store fabrikker som kokte sild til mel og sildeolje døgnet rundt.  Røyken fra fabrikkene lå tett over bebyggelsen og luktet, noen sa den luktet forferdelig, andre sa «dette er pengelukt!». 

Brødrene Evanger fra Norge bygget en stor fabrikk i Siglufjord i 1911, den første virkelig store fabrikken. Den ble plassert på den andre siden av fjorden, motsatt av tangen og bebyggelsen. Evanger fabrikken ble tatt av et stort snøras i 1919 og sopt på sjøen. I 1913 bygde danske Søren Goos en sildefabrikk. Goos hadde fra før salteri og fabrikken ble bygd ved siden av salteriet og malt i en rød farge og derfor kalt Rauðka - men på papiret het den Siglufjords Sildeoljefabrik a/s. I 1926 kom en tysker, Dr.Carl Paul, til Siglufjord og bygde en sildefabrikk. I 1930 hadde den islandske staten etablert Statens sildefabrikker (SR - Síldarverksmiðjur ríkisins) og bygget en stor fabrikk i Siglufjord, kalt SR30. Denne fabrikken ble så utvidet i 1946 med en enda større fabrikk, SR46. 

Hele kystlinjen på tangen og innenfor ble dekket med salterier og fabrikker. På det meste var det 23 salterier og tre fabrikkområder. På en god dag lå det båter ved alle bryggene og losset sild og ute på fjorden lå mange båter og ventet på lossing. På salteriene sto kvinnene på rekke ved de lange sildekassene og kuttet sild, av med hodet og innmat fjernet og silda lagt i en kasse ved siden av der det også var salt og krydder. Ved enden av kassen sto tønna. Etter å ha veltet silda inn med salt og krydder ble silda lagt i tønna på en måte som gjorde at silda ble godt marinert av saltlake som senere ble tilført via et hull på buken på tønna. Det var kvinner som gjorde jobben med å kutte og legge silda i tønna, mens karer tok fulle tønner og brakte salt og krydder til kassa og ungdom rulla tomme tønner på plass ved enden av kassa og en ring som ble plassert på toppen av tønna for å toppe innholdet. Etter at silda hadde fått tid til å synke ned i tønna ble bunnen slått på. En sildetønna har ikke lokk, bare to bunner! 

Salteriene var av forskjellig størrelse, noen store og andre mindre, hadde plass til 20-30 saltedamer mens på andre salterier saltet mer enn 50 kvinner. 

Det var tungt arbeid på salteriene og alt skulle skje raskt. Mannskapet på båtene sto i sildebingen, i sine høye vadestøvel, og måkte sild med håv opp i en beholder, et mål, som også var måleenheten. Målet ble heist opp og losset i en vogn som gikk på skinner langs den lange sildekassen der kvinnene arbeidet. Det var ansvarsfull jobå spre silda jevnt i den lange kassen, dersom lossingen gikk for sakte og kvinnene fikk for lite sild ropte de høyt og tydelig, “vantar síld - meiri síld” (“mangler sild - mer sild”). Kvinnene arbeidet på akkord, for hver full tønne fikk de et “tønnemerke” som de puttet i en lukket lomme på forkledet eller rett og slett opp i støvelen. Etter økten telte kvinnene merkene og formannen skrev en note som de så tok med til kontoret for å få utbetalt penger.
Alt skulle gå raskt. Når tønna var full måtte den kjøres vekk, ropet runget over brygga “ta tønne, ta tønne”. Salt og krydder skulle på plass og ropet runget “mangler salt, mangler salt”. Voksne karer og ungdommer pilte rundt, det var liv og røre på brygga. Salting fortsatte så lenge det var sild, alle dager døgnet rundt. 

Det var ikke uvanlig at de unge damene stakk noen timer ut på kvelden, skiftet klær for å gå på dansen på hotellet eller Folkets hus, for så å fortsette å salte sild etterpå. 

Ungdommer, ned til 13-årsalderen, fikk også arbeide. Undertegnet husker at vi unge nektet å dra hjem for å hvile etter 12 timer på jobb. I stedet la vi oss i en binge med strie for å sove et par timer. 

Silda var en viktig inntekt for kommunen og la grunnlaget for dens vekst og velferd. 

Tidlig fikk Siglufjord sin egen vannkraftstasjon, da den lille elven fra fjellet ble temmet. Senere fikk kommunen bygget et stort kraftverk på den andre siden av fjellet, noe som senket mange gårder under vannreservoaret. 

Offentlige inntekter

Det var ikke bare arbeiderne som tjente godt på silda. Både staten og kommunen tjente bra. På Island er det som i Norge både skatt til staten og skatt til kommunen. Utlendinger betalte også kommunskatt og i 60 kilo perioden utgjorde den vesentlig del av kommunens skatteinntekt. I 1904 betalte utlendinger 37 prosent av kommuneskatten, i 1910 var andelen kommet opp i 64 prosent og i 1913 betalte utlendinger hele 89 prosent. Etter det ble andelen lavere og i 1932 var den på 26 prosent. Da var islendingen blitt mer aktive både som eiere av salterier og fabrikker. 

Året 1915 var det siste året som nordmennene saltet mer sild på Island enn islendingene. Dette året betalte nordmenn nesten 90 prosent av Siglufjords kommuneskatt.
Navnene til de som betalte kommuneskatt og var titlet enten sildeeksportør eller sildereder forteller mye: O. Alsaker, T. Bakkevig, Oskar Berntsen, Thorvald Björnson, Ragnvald Blindheim, damperen Dania, Knud Demmen, Gustav Evanger, Olav Evanger, Franznæs, Frisvold, Garvik,Gausdal, Sören Goos, Gravdal, Gústaf Grönvold, Grindhaug, Gudmunds Rederi, Hanken, Christen Havsteen, Henriksen, Kr. Hjemland, Knut Huse, Hövik, sildebåten Hjalteyrin, Edvin Jacobsen, O. Jacobsen, P. Jangaard, Kjærstad, M. Knudsen, Kalnes, H. Langvad, Lykke, K. Nordstrand, L. Nordstrand, Carl Olsen, Tönnes Olsen, Bernhard Petersen, Pilskog, Elias Roald, JacoRoald, Konrad Roald, Knud Roald, Ragnar Ólafsson, H. Rappen, Chr. Riise, Rohrmann, Ingv. Solberg, Solunder, S. Spjutö, S. Stave, Reidar Stockfleth, Sund, Sundgot, Svalbards Rederi, H. Söbstad, Ole Tynes, C. A. Wallen, John Wedin, Peter Worren, Ytraland, Olav Öhlen.

Av 61 eksportører og redere er det bare 3 islandske som betaler skatt til Siglufjord kommune i det herrens år 1915.  

Sild - historie og 60 kilo

60 kilo fortellingen til Hallgrímur Helgason slutter like etter 1930. På det tidspunktet har islendinger tatt over det meste, både salterier og fabrikker. Noen av nordmennene som kom i begynnelsen av århundret reiste ikke tilbake. En av dem var Henrik Dybdahl-Henriksen som fikk kjøpt tomt av presten og etablerte et salteri. Det var allerede i 1903. Etter Henrik tok sønnen Olav Henriksen over og siden hans sønner og datter, som hele tiden bodde og arbeidet i Siglufjord. 

Siglufjord vokser som sildested og i perioder utgjør sildeproduktene fra Sigufjord om lag 25 prosent av Islands eksportverdi. Den delen av eventyret som skjer etter 1930 er like storartet som den som 60 kilo bøkene skildrer. 

Som ungdom fikk undertegnede være med i selve sildeeventyret - ja faktisk finansierte vi som dro på gymnaset i Akureyri både kost og losji hele vinteren på jobben på fabrikken. Vi gikk på 6 timers skift - klokka 12-18, 18-00,00-06,06-12 - når det var mye å gjøre på fabrikken fikk vi ta ekstravakter og gikk da hele 18 timer i strekk. 

Livet på Siglufjord var spesielt. Om våren kom flere tusen for å arbeide med sild. Sildedamer fra øst, vest og sør, ble losjert i sildebrakker eller hybler på loft eller kjeller, et krypinn for å sove mellom øktene. Unge som eldre menn kom for å jobbe på salteriene og fabrikkene. Siden skolene på Island har sommerferie i tre måneder kom mange lærere for å jobbe i silda og bøte på lærerlønna, og studenter på universitetet hadde fast plass på fabrikkene. 

Nýja Bíó kino viste film kl. 3, 5, 7 og 9 og ofte også kl. 11. Det var dans på hotellet flere ganger i uka, og det ble danset på folkets hus. Populære danseband kom for å spille. En gruppe fra Isafjord kom kjørende på en liten folkevogn med kontrabassen på taket og de fire gruppemedlemmene sittende under bagasjen inni. Det vakte stor interesse hos oss unge gutta når dollarglisene, som vi kalte drossia, kom kjørende på Hovedgaten, sakte, med førerruten nede og Dolly, eller hva hun het, med sigarett i et munnstykke. Hun smilte til oss og vi fulgte etter ved siden av drossian og spurte “hvor mye koster en tur?” og så lo vi og flirte. Dolly, eller var det Didi, eller Gully, smilte og blåste røyken mot oss. Det var alltid noen som ville tjene på silda uten å salte en eneste sild. 

I løpet av sommeren var det stadig strøm av skip som kom for å losse varer eller hente i fulle tønner, eller sildemel i sekker. Av og til kom tankskip for å hente sildeolje. I 1938 ankom nesten 6000 skip havnen i Siglufjord. Det var alle slags skip, mest fiskebåter, islandske og utenlandske. Det året ankom mer enn 250 utenlandske lasteskip, de fleste om sommeren som betyr at mange dager lå det flere store internasjonale skip ved kaien i Siglufjord. Det var spennende å oppleve forskjellige språk og forskjellige mennesker da mannskapene tok seg en tur i datene.  

I 1968 kom det ikke mer sild - eventyret var slutt. Bryggene sto øde og forlatte. Bygninger og brygger begynte å råtne og folk begynte å forlate Siglufjord. 

På det meste hadde Siglufjord drøye 3200 fastboende innbyggere. I dag er det færre innbyggere men Siglufjord er en trivelig by med mye kultur og et fantastisk museum om sildeeventyret. Det tok tid, men ildsjeler klarte å redde mye av minner, hus og båter, maskiner og inventar i sildebrakker. 

Her er en presentasjonsvideo fra sildemuseet i Siglufjord.   

60 kilo Segulfjord Siglo Siglufjord sild
samfunn historie
Visninger: 95