Sagaen om velferdsstaten

Det er ikke overraskende at en blå regjering styrer med en blå politikk. En blå politikk har som mål å demontere velferdsstaten, som det har tatt over hundre år å bygge. Den nordiske velferdsstaten blir i de rikes internasjonale kretser kalt sosialisme. Det er fordi velferdsstaten er sosial. Det kostet kamp å bygge den sosiale staten.

Det har aldri vært i borgerskapets interesse å bygge en sosial stat, en velferdsstat. Nå er velferdsstaten under et massivt angrep i hele Norden, det er en omveltning som kommer fra høyre side.

 

En slik omveltning – en revolusjon fra høyre – har allerede skjedd i et av de nordiske landene. Hva skjedde?

På Island bestemte en blå flertallsregjering å sette i gang en storstilt privatisering etter oppskrift fra USA. Det startet i det små, noen statlige virksomheter ble solgt til «snille» investorer. Det skulle bli mer.

Omveltningen ble grundig forberedt. Allerede på 1980 tallet inviterte Liberalistforeningen sine markedsliberalistiske guruer Friedrich A. von Hayek (1980), James M. Buchanan (1982) og Milton Friedman (1984) til Island. En gruppe sentrale personer forberedte store endringer i samfunnet. Under parolen om frihet skulle man privatisere økonomien og liberalisere samfunnet.

 

Islandsk næringsliv var preget av et stort offentlig eierskap. Island ble aldri industrialisert, slik vi kjenner det fra andre land. Landet forble og er fortsatt i hovedsak råvareleverandør. Det private næringslivet fikk en sterk vekst etter annen verdenskrig, blant annet som følge av den amerikanske basen. Hovednæringen var da som nå fiskeriene, som etter krigen besto for en stor del av statlige og kommunale selskaper.

Det var ikke bare islendinger som fisket ved Island. Fiskestammer ble overbeskattet. Island måtte gjennom mange såkalte torskekrigene for å forsvare sine ressurser og for å hindre utlendinger i å tømme havet. Fra 1952 til 1974 ble økonomisk sone utvidet fra fire til 200 nautiske mil. Torskekrigene var alvorlige. Stormakter slo mot en av de aller minste med militærmakt og handelsblokade. Nato-landet Island ble angrepet av krigsskip fra Nato. Men islendingene fikk råderett over ressursene i havet. 

Skjermbilde 2019-04-06 kl. 12.07.20.jpg
Britisk fregatt angriper islandsk kystvakt 

Det måtte mer til for å regulere fisket. I 1983 vedtok Alltinget lov om styring av fiskeriene – det som kalles kvotesystemet. Meningen var at rederiene fikk tildelt en fiskekvote som de kunne fiske i løpet av året. Kvotesystemet fungerte for å styre fiskeriene, men etter hvert begynte fiskekvoter å bli handelsvare. Rederiene leide, kjøpte og solgte fiskekvoter som sin eiendom, selv om grunnloven slår fast at ressursene i havet er en nasjonal eiendom.  

 

I 20 år, fra 1970 til 1990, hadde Island ti regjeringer av ulik farge. Det var lite stabilitet i politikk og økonomi. Med regjeringen som tok over i 1991, ledet av høyrepartiet «Selvstendighetspartiet», startet en lang periode med samme parti i ledelse for regjering og et solid flertall i Alltinget. Sammen med det betydelig mindre sosialdemokratiske «Folkepartiet» startet regjeringen en prosess for å «liberalisere» samfunnet. De viktigste sakene for regjeringen var privatisering og forberedelser og forhandlinger om EØS. Regjeringen satte ned et eget utvalg, Privatiseringsutvalget, som skulle utrede og lede gjennomføringen av privatiseringen. I utvalget satt mange av de personene som på 1980-tallet hadde forberedt snuoperasjonen fra velferdsstat til privatisert økonomi.

I 1991 ble det gjort endringer i loven om kvotesystemet som gjorde det enklere å selge og kjøpe fiskekvoter. Få år seinere hadde en stor del av de minste rederiene, småbåter, solgt kvoten sin til de større. Privatiseringen hadde slått inn på fullt i fiskeriene. Folkets eiendom var kommet i hendene på kvoteadelen.

Med et flertall i Alltinget lå alt til rette for å gjennomføre den store drømmen om å liberalisere det islandske samfunnet. Island ble medlem i EØS 1. januar 1994.

 

Etter Alltingsvalget i 1995 gikk sosialdemokratene ut av regjeringen og senterpartiet «Fremskrittspartiet» gikk inn. Disse to partiene hadde over lang tid delt det private markedet på Island imellom seg: Selvstendighetspartiet hadde en gruppe private selskaper bak (eller foran) seg mens Fremskrittspartiet hadde Samvirkebevegelsen bak (eller foran) seg. Samvirkebevegelsen på Island var en betydelig aktør på mange området i næringslivet.

De to politiske representantene for det private næringslivet satt nå med flertallet i Alltinget og strategien for å omforme samfunnet var klar.

I løpet av de neste to periodene, 1995–1999 og 1999–2003, brukte den blå regjeringen flertallet sitt på tinget til å endre lover og regler for å skape et rom, en tilpasning, for privatisert økonomi. Tilsyn og kontroller med finans og konkurranse ble systematisk bygget ned. Skattesystemet ble tilpasset den nye økonomien.

Massiv omtale i mediene, som etter hvert for en stor del var eid av finansfolkene, pøste ut budskapet om at den frie konkurransen sørget for rettferdig fordeling. Konjunkturene pekte oppover, det gikk bra på Island.

 

Statlige virksomheter og finansinstitusjoner ble solgt til utvalgte personer og grupper i kretsen rundt de blå partiene. Banker og grupper kjøpte og solgte hverandre og hverandres selskaper som i løpet av kort tid ble «store», ikke bare nasjonalt men også internasjonalt. Bobla ble bare større. Det var mye penger i omløp, mye de samme pengene som gikk inn og ut av bankene. En bankansatt fikk lånt noen millioner av banken for så å kjøpe aksjer i den samme banken. De lånte pengene ble innkassert som friske midler, noe som økte bankens kreditt.

Statsministeren og talsmenn for både finans og politikk snakket om, og la planer for, at Island skulle bli en internasjonal finansmetropol. Statsministeren satte ned et utvalg i 2005 for å utrede tanken om Island som finanssenter. Rapporten er en interessant lesning.

 

Etter Alltingsvalget i 2007 gikk Senterpartiet ut av regjering og den sosialdemokratiske Samfylkingin gikk inn i samarbeid med høyrepartiet, som ledet regjeringen. Allerede da var det mange, både på Island og i utlandet, som advarte om en kollaps.

Myndighetene og bankene sa nei, den islandske økonomien står fjellstøtt, sa de. Utover 2008 ble faresignalene klarere, men fortsatt sa myndighetene at dette går bra. Seinere viste det seg at i denne perioden brukte mange finansfolk innsideinformasjon for å berike seg selv, for å ta ut store pengebeløp og flytte til diverse skatteparadiser.

 

I oktober 2008 sa det stopp. En av verdens største konkurser hadde inntruffet i et nordisk demokratisk land. Mange tapte mye penger og Island tapte et fungerende velferdssamfunn. Alt dette skjedde innenfor demokratiet – en omveltning, en revolusjon, fra høyre, fra kapitalkrefter som spilte på lag med blå politikere. Politikerne skapte et landskap og spilleregler som finanskapitalen brukte. Folket ble lurt trill rundt.

Den politiske opposisjonen til venstre på Alltinget var slapp og blind. De sa at det «gikk så fantastisk bra» – det gikk så bra at sosialdemokratene tok sete i regjeringen, sammen med de blåblå, et år før alt ramlet over ende. Den største nasjonale konkursen skjedde med sosialdemokrater i regjering sammen med blå-blå finanspolitikere. Sosialdemokratene angrer selvsagt, de sto ikke vakt, de ble lurt, de lurte seg selv.

 

Privatisering er politikken til de blå. Et privatisert samfunn er lekeplassen til de rike for at de skal bli rikere.

I dette nordiske landet som kollapset er velferdsstaten en saga blott. Samfunnet som tok godt vare på de fleste, gjør det ikke mer. Men i dag går økonomien bra igjen, faktisk meget bra – for de rike, for dem som hadde mye fra før. De andre har fått det mye dårligere enn før og de er mange.

Nå samler arbeiderbevegelsen troppene til kamp. Det pågår lønnsforhandlinger. Det er streiker. Finansministeren fra høyrepartiet og arbeidsgiverne er enige om at en lønnsøkning til de som sitter på bunnen ikke er bra økonomi for landet – det kan nemlig være skadelig for … alle har hørt den sangen.

I dag har Island en regjering ledet av partiet Venstre-Grønne (SV i Norge) og de to partiene som regjerte sammen i bobleperioden, høyrepartiet og senterpartiet. I dag er det igjen snakk om å privatisere. Nå er det de nye statlige bankene som skal ut på billigsalg og det er flere som er klare til å kjøpe – blant annet med penger som er hentet hjem fra skatteparadisene i Karibinen.



Tags velferdsstaten
Categories politik
Visninger: 32